Syrinpikene

Syrinpikene (2016) er en bok som har fått mange gode terningkast, og gode omtaler. «En viktig del av historien, som aldri må glemmes!» står det i en av omtalene av boka. Og det er jeg så klart enig i, siden romanen handler om kvinner i konsentrasjonsleiren Ravensbruck under andre verdenskrig.

Forfatter er amerikanske Martha Hall Kelly, og dette er hennes debutroman.

 

Syrinpikene har tre fortellerstemmer:

Det er Caroline, som bor i New York og jobber frivillig på det franske konsulatet der.

Det er Kasia, en tenåringsjente som bor i Polen . Når Hitler invaderer Polen er hun klar for å gå inn i motstandsarbeidet.

Det er Herta, en tysk ung lege, som drømmer om å bli kirurg, men siden hun er kvinne kan hun bare bli hudlege eller noe annet passende.

I hvert kapittel skifter jeg-personen mellom disse tre. Starten av boken handler mest om Caroline, som prøver å hjelpe franskmenn med å skaffe seg visum til USA for å komme seg vekk når krigen bryter ut. Caroline blir svært forelsket i en fransk mann, som heter Paul, og har kone i Frankrike. Paul drar tilbake til sin kone, men Caroline klarer ikke å glemme ham. Hun arrangerer veldedighetsball og innsamlinger for å hjelpe trengende i Frankrike, og hun jobber med adopsjon av franske barn. Caroline og Paul har en het kjærlighetshistorie som slynger seg gjennom hele romanen.

Kasia, i Polen, får kjenne krigen på kroppen. Hun ser flyktningestrømmen når Hitler invaderer Polen, og soldater i gatene blir et vanlig syn. Jøder blir deportert, tilfeldige polske borgere blir tatt til fange, og arisk utseende barn blir stjålet fra mødrene sine. Kasia, som bare er 16 år , trygler sin eldre kamerat Pietrik om å få være med i den hemmelige motstandsbevegelsen. Hun har jo erfaring fra speideren! Til slutt gir han etter og gir henne noen små oppdrag. Hun blir oppdaget av tyskerne, og sammen med søsteren, moren og flere venner blir hun tatt til fange og satt på toget til Ravensbruck.

Herta er nyutdannet tysk lege og drømmer om å bli kirurg. Hun ser en annonse i avisen: «Lege ønskes til omskoleringsleir for kvinner, 90 km nord for Berlin, i nærheten av feriebyen Fürstenberg ved Scwedtsee.» Slik havner Herta også i Ravensbruck. Her deltar hun i medisinske eksperimenter på fangene, og får gjøre kirurgiske inngrep.

Slik møtes hovedpersonene, og historien blir fortalt fra både overgriper og offer sin side.

Caroline treffer Ravensbruck – ofrene etter frigjøringen når hun sørger for at de får komme til USA for å få kirurgisk hjelp etter mishandlingen.

Det er en stygg og brutal historie.  Ravensbruck-fangene holder sammen og prøver å hjelpe hverandre. Vokterne er hjerteløse og brutale. De medisinske forsøkene fangene blir utsatt for er uendelig grusomme.

Caroline Ferriday og Herta Oberheuser er virkelige personer som har levd. Carolines kjæreste Paul er fri fantasi.

Forfatteren skriver i etterordet til boken at hun har arbeidet mye med kilder om de medisinske eksperimentene som ble utført i Ravensbruck og om personene som er omtalt.

Men det er noe rart med denne boken. Jeg føler at hele boken er nokså overfladisk. Og fortellingen er sukret med masse romantisk handling fra Caroline sitt liv i USA. En merkelig blanding av konsentrasjonsleir og feelgood. Tittelen og forsidebildet ligner også på en typisk «dameroman» . Og dedikasjonen på første side: «til mannen min Michael, som fortsatt gir meg hjertebank.» Jeg lurer på hva motivasjonen er for så sause dette sammen? Er det for å få flere lesere?

Etter min mening hadde denne boken vært mye bedre hvis hun hadde holdt seg til det relevante stoffet, og spart det oppdiktede, sukkersøte dameromanstoffet til en annen historie.