Svikne dagar

Elena Ferrante har skrevet denne romanen. Den ble utgitt på Samlaget i 2017, oversatt til nynorsk. Jeg ser i diverse bokgrupper at den har fått en blandet mottakelse. Mange legger den fra seg halvveis, fordi det er for mye elendighet, og at språket blir for vulgært. Kritikerne er derimot strålende fornøyd, med mange flotte terningkast.

Jeg må tilstå at jeg var inne på tanken om å legge fra meg boken selv. Men jeg sto løpet ut, og det ga en mye bedre opplevelse enn om jeg hadde stoppet halvveis.

Boken handler om Olga, en kvinne i slutten av trettiåra. Hun har hatt et godt ekteskap med Mario i tolv år, og de har to barn i småskolealder.

Helt til den dagen Mario forteller at han vil skilles. Han flytter inn til en svært ung kvinne som de begge har kjent lenge. Dette er mildt sagt et sjokk for Olga. Hun fortviler og vil gjøre alt for å få ham tilbake. Når hun innser at det ikke nytter, går hun inn i en dyp krise, samtidig sitter hun igjen i leiligheten med ansvar for to barn og en schæferhund.

Det blir et slags indre jordskjelv i Olga. I selvforakt, sjalusi og desperasjon utagerer hun med aggresjon, vold, sex, promiskuøs språkbruk, ja alt som vanligvis tilhører det maskuline raseriet.

Hun mister grepet om hverdagslivet og omsorgen for barna sine. Til slutt er det så ille at hun ber datteren på syv år om å stikke henne i låret med en papirkniv når hun blir «fraværende». Og datteren tar ansvar.

Vi følger Olga gjennom mange forskjellige hendelser. For å ikke røpe handlingen sier jeg ikke mer.

Men jeg kan si så mye at etter å ha vært igjennom et kaotisk følelsesmessig sammenbrudd og gjort mange uforståelige destruktive handlinger, kommer hun ut på andre siden i god behold. Hun kommer over bruddet, til mannen sin store forskrekkelse.

Jeg syns det var en tøff bok å lese, og jeg må si jeg lurte på hvordan det skulle gå med den lille familien. Det var godt at Olga ble seg selv igjen, og da ble boken for meg også mer realistisk. Men det tok henne fire måneder å finne tilbake.

At et svik kan være så inngripende og dramatisk? Ja det tror jeg på.

Jeg anbefaler boken, men vær forberedt på at du blir litt nedtrykt til sinns under lesingen.

Klokkene ringer for deg

Det var tilfeldig at jeg kom over denne klassikeren på biblioteket . Jeg har hørt den bilen frem og tilbake på jobb, 13 CD-er. Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg.

Først ble jeg bergtatt av diktet som innleder romanen :

Klokkene ringer for deg! 

Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i 

seg selv.

Hvert menneske er et stykke av 

Fastlandet, en del av det Hele.

Om en Jordklump skylles bort av Havet, blir Europa 

mindre, på samme vis som en Landtunge 

blir det, eller som et Jordegods, tilhørende 

Dine Venner eller Deg selv må bli det.

Hvert menneskes Død forminsker Meg, ti jeg er 

innesluttet i Menneskeheten.

Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for? 

Klokkene ringer for deg.

John Donne (1573-1631)

Så var det altså John Donne som var opphavet til uttrykket: No Man is an Island. For tre hundre år siden!

Så ble jeg betatt av selve romanen. Handlingen foregår under den spanske borgerkrigen. En ung amerikansk sprengningsekspert, Robert Jordan, kommer til en geriljagruppe som gjemmer seg i fjellene, og de skal sammen sprenge en bro. Det er et veldig risikabelt prosjekt, og de vet ikke om de vil overleve. Her bygger spenningen seg opp. Handlingen strekker seg over kun fire dager.

Her er det både krig og kjærlighet. Det er en bok om tøffe, kompromissløse menn, som er villige til å gjøre det som må til for å vinne krigen. Fienden er på fremmarsj, og bombeflyene flyr over området. Pablo er leder for gruppen og han begynner å tvile på at de vil lykkes med å sprenge broen. Pablos kvinne Pilar overtar kommandoen. Romanen inneholder også en nydelig kjærlighetshistorie mellom Robert og Maria. Gammeldagse kjønnsroller, og at det er en mannlig hovedperson gjør det til et skikkelig helte-epos. Robert Jordan Er en mann som dreper om nødvendig, og tar seg av en svak og sårbar kvinne på ømmeste måte.

Det er et spesielt språk i romanen, og jeg skjønner at den har blitt en klassiker, skrevet av en stor forfatter. Kjekt å lese en klassiker, tror jeg skal prøve meg på flere!

Her er Gyldendal forlag sin beskrivelse av boken:

 Da Ernest Hemingway begynte på Klokkene ringer for deg, på Cuba i 1939, hadde han nesten 20 års spansk erfaring. Han hadde vært krigskorrespondent og han hadde opplevd borgerkrigens ødeleggelser, men han elsket like fullt landet og folket, han snakket spansk og og han var lidenskapelig opptatt av tyrefekting. Handlingen i romanen foregår fra lørdag til tirsdag, ved en fjellhule der både geriljasoldater og sivile holder til. Robert Jordan er en ung, amerikansk geriljaleder som har fått i oppdrag å sprenge en bro som er et strategisk knutepunkt med stor betydning for republikanernes offensiv. Jordan kommer i kontakt med Pablos bande, blant dem Pablo selv, vegviseren Anselmo og Pablos kvinne Pilar. Og ikke minst møter han den store kjærligheten; den 19 år gamle Maria. 
Fire dager av den spanske borgerkrigen er gjennom Ernest Hemingways mesterlige penn blitt til en allmenngyldig fortelling om menneskers skjebne i krig og kjærlighet.
Romanen ble udødeliggjort i fargefilmen med samme navn (1943), regissert av Sam Wood og med Gary Cooper og Ingrid Bergman som Robert og Maria.

Mer om den spanske borgerkrigen: Artikkel fra Stavanger Aftenblad

Året rundt, mai

Mai! Ny måned, nytt vers! Og her begynner Alf virkelig å få svung på sakene😀. Han har brukt selveste 17.mai-melodien: Norge i rødt hvitt og blått.

Foto fra Wikipedia

Jeg hører den for mitt indre øre i skolekorpsversjon, og det gir en maistemning uten like. Nå er vi, etter mange år med full aktivitet, ferdig med skolebarn og skolekorpsperioden, og reiser like gjerne til fjells på 17. mai hvis det lager seg med en langhelg.

Men 17.mai er viktig, og skolekorps er viktig, og jeg syns at alle som vil være med å feire den norske nasjonaldagen kan ta med seg akkurat de flaggene de vil, enten det er norske flagg, eller andre nasjonaliteter. Frihet, selvstendighet og fellesskap er flotte verdier å feire.  Vi er heldige som feirer nasjonaldagen med barnetog i stedet for militærparader.

Og så er det virkelig noe å feire at våren er her!

Foto: Flickr, Chris-Håvard Berge

Her kommer månedens vers:

Året rundt, april

mel. Norge i rødt hvitt og blått

Men det nå vel jeg som tar prisen,
hva de nå alle andre har fått!
Det er jeg som kan vifte i brisen
med et flagg som er rødt, hvitt og blått!
Jeg har bjørker med slør over stammen,
jeg har vårmuld til alt som vil gro!
Jeg har allting som holder oss sammen,
i det landet der nordmenn skal bo!

Tekst: Alf Prøysen

Vera ein annan stad

Annlaug Selstø: Vera ein annan stad. Samlaget, Oslo 2018.

Hvem har ikke hatt lyst til å Vera ein annan stad?

Hovedpersonen i denne romanen, Vilde, lander i jungelen et sted i Afrika. Hun er sykepleier og skal jobbe på et senter for underernærte barn.

Hun er spent på hva som møter henne. Store arbeidsoppgaver med mye ansvar, samarbeid med kolleger fra forskjellige land, bo i telt, slanger og andre kryp som  dukker opp når hun minst venter det. Hun er avskåret fra omverdenen. Hun har reist fra et brutt kjærlighetsforhold hjemme i Norge.

Det er oppholdet i Afrika romanen handler om. Vilde sine opplevelser, forholdet til menneskene hun møter, de nye omgivelsene, arbeidet, utfordringene på det indre og på det ytre planet. Selv om oppsettet kan virke litt klisjeaktig: «Hvit person drar for å hjelpe Afrika», så handler historien også om afrikanske ressurspersoner som hun lærer mye av. Den handler om Vilde sin usikkerhet som gjest i et fremmed land, samtidig som hun er leder for klinikken med mye ansvar. Om natten er hun redd for slanger, og nattevakten som skal passe på leiren, ligger stadig og sover på vakt. Den handler også om det Vilde har reist fra hjemme i Norge og hvordan hun prøver å bearbeide det, alene, i denne helt nye settingen.

Forfatteren er sykepleier, og har jobbet både i Norge og i Sør-Sudan. Dette er hennes første roman.

Språket er nynorsk. Fortellingen er i jeg-form, med Vilde sitt perspektiv hele veien.    Refleksjoner, opplevelser og menneskemøter gjør historien troverdig, og det er tydelig at forfatteren har vært i dette landskapet selv. Det å jobbe i et fremmed land med en annen kultur og natur, gir utfordringer både på det ytre og på det indre planet.

En interessant og velskrevet bok som jeg anbefaler!

Her er et intervju med forfatteren og nærmere omtale av boka:

https://www.vl.no/bøker/ein-heilt-annan-stad-1.1236930