
Simon Stranger har skrevet fortellingen om sin jødiske svigerfamilie. Det er en roman, men likevel en biografisk roman. Hovedpersonene i fortellingen har levd.
Fortellingen starter ved en snublestein i messing, på fortauet et sted i Trondheim. På snublesteinen står det «Hirsch Komissar, 1897-1942» Hirsch Komissar er tippoldefar til forfatteren sine to barn, altså oldefar til konen hans. Barna begynner å spørre om hva som skjedde med ham, og hvorfor han ble drept. Det er en spesiell familiehistorie, som de begynner å snakke om.
Romanen er bygd opp som et leksikon, med 29 kapitler, ett for hver bokstav i alfabetet.
Handlingen veksler, det handler mye om familien Komissar, men det handler også mye om en av Norges største krigsforbrytere, med base i Trondheim , Henry Oliver Rinnan.
Utstøtt som barn, fra en fattig familie, bare 160cm høy som voksen, verket han etter å bety noe, og å sette de andre på plass. Han gikk lett med på å bli dobbeltagent for invasjonsmakten. Infiltrasjon, angiveri og torturering var noe han var stolt over. Og han var sikker på at tyskerne kom til å vinne krigen.
For vanlige folk gjaldt frykt og knapphet, for jødene ventet angst, leirer og utryddelse. Hirsch Komissar ble skutt i Falstad fangeleir i oktober 1942, ti måneder etter at han ble tatt til fange.
Det som binder disse to historiene sammen er villaen Jonsvannsveien 46. Dette var Rinnanbandens hovedkvarter under krigen. Her ble det festet og drukket i hovedetasjen mens fanger ble torturert og drept i kjelleren.
Marie Komissar, enken etter Hirsch, overtaler sin sønn med familie til å kjøpe dette huset etter krigen. Hvor får man ellers en så flott villa til den prisen? De flytter inn og får to døtre. Moren til forfatterens kone har altså vokst opp i huset til Rinnanbanden. Huset var riktignok rimelig, men det skal vise seg at det er tøft å bo der, spesielt for moren i familien.
Simon Stranger forteller både en familiehistorie og en større historie om krigen i Norge. Han varierer innfallsvinkel gjennom boken, og det syns jeg gjør den lettere å lese enn de mest brutale romanene fra krigen. Jeg må likevel innrømme at det var noen sider jeg hoppet over, men det var ikke mange.
Og jeg syns boken er veldig godt skrevet. Den er engasjerende og har et godt språk.
Det er to sider som kommer frem i boken. Krigen gir spillerom til det mest grusomme og mørke i oss. Hvordan kan noen gå så totalt over til fienden, helt frivillig, bare på grunn av litt anerkjennelse? Og hvordan går det an å distansere seg så mye fra det menneskelige hos andre mennesker?
Men det finnes også en lys side, av mot og samhold, oppholdelsesdrift og verdighet i de verst tenkelige situasjoner. Tillit og samarbeid, å sette sitt eget liv i fare for å hjelpe andre, for eksempel medfanger eller flyktninger.
Leksikon om lys og mørke gir meg mye å tenke på.
Det er en fantastisk flott bok som jeg anbefaler sterkt.