Journalen

Per Fugelli. En aktiv rikssynser med tversoversløyfe, som i sin tid var mot Dagfinn Høybråten og røykeloven. Jeg har ikke fulgt så nøye med på hva han ellers har ment, men registrert at han har vært der, og at han gjerne svømt på tvers av strømmen og skapt litt uro. Ganske kontroversiell og uredd, denne professoren i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo.

I presentasjonen av Fugelli på Universitetet i Oslos nettsider står bla dette:               «Både i forskning og undervisning er han opptatt av hvordan fordeling av makt og goder i samfunnet påvirker menneskenes helse. Det dreier seg ikke bare om makt og goder i økonomisk forstand, men også om fordeling av verdier som trygghet, frihet og verdighet.»

Trygghet, frihet og verdighet. Det kan jeg like!

Det siste året har jeg lest to bøker av Per Fugelli . Begge har han skrevet etter at han fikk kreft.Den første boken leste jeg i mars. Det var «Døden, skal vi danse» ? Faktisk den første boken jeg skrev om her på bloggen. Hvis du vil lese det innlegget, er det bare å klikke her .

Nå har jeg lest «Journalen». Det er en alternativ sykejournal, skrevet av pasienten. Den handler ikke kun om diagnosen, men om hele Per.

Han har gått mange runder med kreften. Da han skrev Døden skal vi danse i 2010 kunne han ikke vite at han skulle gi ut en ny bok i 2013, fortsatt kreftsyk. Han har metastaser i lungene, og må vente på at de skal bli store nok til å fjernes.

Boken har form av dagboksnotater . Den starter 10.mai 2010 og slutter 30. mars 2013, en måned etter at den siste metastasen er fjernet.

Det handler en god del om familien, lek og herlige samtaler med barnebarn. Det handler også om prøvetaking og kontroller på sykehuset. Det handler om foredrag i mange forum, og en 17.mai tale fra Bryne 2012. Det handler om hva som er viktig i livet, om flokken, både familien og storsamfunnet.

Han skriver selv i forordet:

«Til sammen håper jeg at Journalen vil danne en collage hvor grunntrekkene i mitt menneskesyn og samfunnshåp blir synlige. Journalen er et humanistisk manifest som hyller:

– det sårbare, ufullkomne menneske

– det rause samfunn

– leken

– nysgjerrighetn

– en helsetjeneste som ikke bare er flink, men også snill

– sykdom som helsekilde»

Fugelli deler raust av sine personlige følelser og erfaringer. Det er modig gjort. Sammen med hans store klokskap og kunnskap om flokken, samfunnet og helsevesenet, gjør det denne boken helt spesiell.

Perspektivet går helt fra de innerste følelser alene om natten, til refleksjoner om den ytterste sirkel i storsamfunnet.

Den gir inspirasjon til å tenke over:                                                                                                                     – Hva er viktig i livet, og hvilket samfunn vil vi ha?

En klok og viktig bok som bør leses i små porsjoner, og gjerne flere ganger.

En mann ved navn Ove

En mann ved navn Ove.  En tittel som kan innebære hva som helst. Jeg hadde hørt mye bra om denne boken men ante ikke hva den handlet om.

Men surprise: Den handler om Ove.

Ove er 59 år, og en skikkelig kontrollfrik og surpomp. Han bor alene og passer på at alle i borettslaget følger reglene, med daglige inspeksjonsrunder. Han slår hardt ned på alle avvik. Feilparkerer du bilen din, er det ikke sikkert at du får den med deg hjem.

Kan dette være noe å skrive bok om? Og hvorfor skrur Ove opp en krok i taket og dekker hele stuegulvet med plast? Skal han male?

Etterhvert blir jeg bedre kjent med Ove. Han avdekkes lag for lag, så og si. Til sist syns jeg at Ove har sin egen sjarm, og han viser omtanke og omsorg på sin helt egen måte. Men det trengs noen friske naboer for å få fart på prosessen. Persongalleriet i borettslaget er frodig og fargerikt, og utfordrer Ove sitt rigide verdensbilde på mange måter. Men han er ikke lett å rokke.

Fredrik Backman har skrevet boken, og den inneholder mange fine beskrivelser, finurligheter og humor, og i tillegg har den en sår og alvorlig undertone.

Når først en underlig skrue som Ove finner en som elsker ham akkurat som han er, gjør tapet etterpå så forferdelig vondt. Går det an å snakke om en indirekte kjærlighetsroman?

Neste gang jeg treffer en surpomp, så skal jeg tenke på Ove, og prøve å ha litt forståelse.

Dette er en lesverdig, god bok, som jeg anbefaler. Lydbokversjonen er litt spesiell. Trond Brænne, som leser mesteparten, døde før innspillingen var ferdig. Kim Haugen leser de siste kapitlene som en hyllest til Trond Brænnes minne.

Lenken nedenfor viser vei til intervju med forfatteren, Fredrik Backman.

Forfatterens omtale av boken

Kompani Orheim

Tenk at det tok meg 8 år å oppdage denne romanen. Den kom ut i 2005, og først nå,  i 2013, oppdaget jeg den. En rikdom av en lydbok, som gjør det til en fryd å sitte i bilkø!

Boken handler om en liten familie i Stavanger, det er Sara og Terje og sønnen Jarle.

Forfatteren, Tore Renberg, tar oss med inn i selve livet, han skriver om levende mennesker fra innerst til ytterst. Jeg ble grepet fra første kapittel.

Lille Jarle som ligger i sengen og ikke får sove, og må stå opp og legge alle skrivesakene på rette linjer på skrivepulten, og ligge helt rett i sengen for å verge seg mot angsten.

Etterhvert forstår han at det er foreldrene som krangler når han har lagt seg. Derfor er det uhygge i huset og han får ikke sove. Foreldrene, som begge er glad i Jarle og vil verne ham mot vonde ting, men ikke klarer det.

Jarle vokser opp og leter etter sin identitet som ungdom. Utad er familien en vellykket familie, og Jarle har sine erfaringer som ingen vet om.

Jarle er sterk, og han støtter både sin mor og sin far, samtidig som han finner veien gjennom ungdomsårene med venner, jenter, politikk, musikk, og drømmer om kjærlighet.  Han blir feminist, kommunist og antirasist, han deltar i demonstrasjoner og forelsker seg ettertrykkelig.

Det flotte med denne boken er at personene er så ekte og troverdige. Selv om faren til Jarle er alkoholisert og voldelig, kan jeg i enkelte glimt forstå ham . Og selv om moren holder ut altfor lenge i ekteskapet så ser jeg at hun er sterk. Mormor vet ikke hvordan hun kan hjelpe datteren sin, men prøver alt hun kan, på sin måte. Og Jarle tar avstand fra foreldrene sine,  men er allikevel knyttet til dem.

Akkurat så nyansert og motsetningsfylt som livet selv.

Kompani Orheim, det er den lille familien i farens bilde. Han er sterkt fascinert av motstandsbevegelsen under krigen, og kompani Linge. Boken kulminerer i en «øvelse» med kompani Orheim på Hardangervidda, med faren som kompanifører. Denne turen blir et vendepunkt, og er et høydepunkt i romanen.

Mot slutten av boken skifter Jarle til morens etternavn og blir Jarle Klepp, etter et dramatisk og vondt brudd med faren.

Dette er høstens beste lydbok i min bil. Språket, fortellermåten, det er så levende først og fremst. Jeg føler at jeg kjenner hele kompaniet, og har blitt skikkelig glad i Jarle Klepp. En god oppleser, Yngve Berven, bidro til opplevelsen.

Gjett om Tore Renbergs forfatterskap skal utforskes på kryss og tvers!

Jeg er veldig spent på å se  filmen om Kompani Orheim, som jeg heller ikke har fått med meg.

Vi skal arve vinden

I mitt overmot lånte jeg en lydbok til av Gunnar Staalesen. Det er ikke så lenge siden jeg leste Der hvor roser aldri dør . Da satte jeg pris på gjenhør med Varg Veum. Denne gangen er jeg ikke SÅ fornøyd.

Først og fremst fordi boken begynner med en veldig trist slutt. Et menneske som Varg er veldig glad i ligger for døden, og dermed vet man helt fra start hvor romanen skal ende.  Staalesen, kunne du ikke ha diktet noe annet? I tv-serier tenker jeg gjerne at skuespilleren har fått en annen jobb og må «skrives ut» av serien. Forståelig det. Men i en roman? Der har jo forfatteren hele kontrollen. Altså, det der gjør du ikke flere ganger!

En annen ting er at plottet er litt likt den forrige boken jeg leste på enkelte punkt. Det kan jeg ikke gå inn på her, for da blir dette årets spoiler.

En tredje ting er alle klisjeene som finnes i disse bøkene. Men det visste jeg om på forhånd. Språket er typisk Staalesensk, og det har absolutt sin sjarm, i passe porsjoner.  Et eksempel på en i overkant Staalesensk setning : «Det vakre smilet kom som klippet ut fra en motejournal i glanset papir til høyere løssalgspris enn jeg hadde på bankkontoen min». I og for seg sjarmerende, og noen ganger vittig. Det er bare det at to bøker på kort tid er litt mye.

Boken inneholder miljøvernere og vindmøller, kapitalkrefter og bedehuskristne. Her er det duket for konflikter. Men som vanlig ligger det mer under enn det opplagte. Venner viser deg å være fiender, og samfunnets støtter er de egentlige skurkene. Så det er absolutt positive sider ved boken også. Og jeg kommer helt sikkert tilbake.

Når jeg har fått litt tid i mellom og er klar for en ny dose Staalesen, skal jeg lese «Kvinnen i kjøleskapet», for jeg har snakket med flere som syns at det er den beste Varg Veum romanen.

Men først: En pause.

Her er omtale av boken, fra kultursidene i Dagbladet .

Vill ni åka mera?

Jeg hørte denne lydboken i bilen nettopp. Oppleseren heter Ove Christian Owe, og gjorde en bra jobb.  Jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg likte boken eller ikke.

Den handler om å se og bli sett, om lys og mørke, om kjærlighet og promiskuitet. Den mannlige hovedpersonen forteller historien inn gjennom nøkkelhullet i en låst baderomsdør. Og det er ikke bare én historie, men minst fire.

Den som forteller er Daniel, som i løpet av historien både blir blind og får synet tilbake. Begge deler skaper problemer.

Selma Lønning Årø er en god forteller, ingen tvil om det. I deler av boken lytter jeg engasjert, men noe blir for usannsynlig, og noe går for fort og kunne like godt vært sløyfet. Jeg hadde nok  hengt bedre med om hun hadde valgt én av fortellingene og gått mer til bunns i den.

Muligens er poenget med tittelen, som stammer fra en karusell-opplevelse, at livet snurrer fort rundt og tar oss med.  Fart, uro og utprøving. Er det avhengighetsskapende?

Boken fikk en del gode kritikker da den kom ut i 2003. Etter det har Aarø utgitt tre bøker til.  Mulig jeg skal prøve meg på en til, men jeg er ikke sikker.

En god artikkel om boken finner du her, i Dagbladet  .

Bokhandleren på Grønland

Det er forskjellige farger på forskjellige blomster i hagen.

Det er forskjellene som skaper skjønnhet.

En hage blir rikere med forskjellige arter.

Forskjellene, ikke bare fargene, skaper skjønnhet.

Muhammed Ibrahim Zauq (1789-1854)

Norsk Folkemuseum og Internasjonalt kultursenter og museum har gjennomført prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen? » . I den forbindelse har Mohammad Anwar Soofi og en rekke andre tidlige innvandrere til Norge blitt intervjuet om livet sitt, såkalt livsløpsintervju.

Soofi var en så god forteller og hadde en så interessant historie at etnolog Liv Hilde Boe ønsket å skrive hans historie i en bok. Boken har undertittelen «Meningers mot mellom to kulturer», og er en biografi hvor han selv forteller om livet sitt, og mye om tanker og refleksjoner har har gjort seg .

Soofi forteller om barndom, ungdomstid, utdannelse og bryllup i India/Pakistan.  Problemer med korrupsjon og kastesystemet i Pakistan gjorde at han reiste fra en god jobb og sin gravide kone for å søke lykken i Norge, hvor fetteren bodde.  Det var et kultursjokk på mange måter, både i arbeidslivet og å møte det norske samfunnet ellers.

Han forteller for eksempel at de ble bekymret over å se 60-70 år gamle damer med røde lepper: «For oss var det skummelt å se sånne damer. Vi skjønte ikke hvorfor de gjorde det, men senere forsto jeg at det hørte med til å være skikkelig antrukket når de skulle ut, ikke for å være seksuelt attraktive».

I Norge ble han fabrikkarbeider, kolonialhandler og senere bokhandler. Han ble også en veldig viktig person i det pakistanske miljøet i Oslo gjennom foreningsarbeid.  Da han hadde bodd her i to år, kom konen og deres lille sønn etter, og de ble en pakistansk familie i Norge, etterhvert med tre barn. Han har lest, studert og reflektert mer enn de fleste, og vært aktiv deltaker i samfunnet .

Soofi har jobbet mye med å forstå både den norske og den pakistanske kulturen, islam og kristendommen. I og med at han kom hit så tidlig, har han vært vitne til hvordan Norge har blitt et flerkulturelt samfunn.  Samtidig har klimaet i media og i politikken blitt tøffere: Før het det «våre nye landsmenn», så kom begrepet «kriminelle innvandrere», og økende muslimfrykt.

Han har tenkt over hva han syns er typisk for nordmenn, og laget en liste med særtrekk.  Jeg måtte le når jeg leste: «Nordmenn har godt humør, men det kan være vanskelig å oppdage.» Noe å tygge på!

Soofi mener at flere kulturer med sine særtrekk kan leve side om side, uten at innvandrerne er nødt til å bli som nordmenn. Men dialog og samarbeid er viktig, man må kjenne hverandre for å forstå hverandre. Ved å fortelle sin historie til Liv Hilde Boe over tre år, har han gitt et flott bidrag til denne dialogen. Jeg har lært mye og blitt underholdt av boken, og er glad for at jeg fant den.

Her er en fin artikkel med nærmere omtale av boken og videoopptak og bilder av  både Mohammad Anwar Soofi og forfatteren :  Soofis verden (Osloby.no)

Ps. En annen bok som jeg setter stor pris på er romanen «Tett inntil dagene» av Mustafa Can. Den gir et gripende innblikk i  hva det vil si å forlate hjemmet sitt i en landsby i Kurdistan og slå nye røtter i en drabantby i Sverige, og ikke minst forholdet mellom en voksen sønn og hans mor.

Vidunderbarn

Roy Jacobsen er en ny forfatter på min leseliste, selv om jeg har fått ham anbefalt flere ganger.

Jeg har lest romanen  Vidunderbarn. Boken ble utgitt i 2009, og fikk bokhandlerprisen det året. På lydboken er det Helge Winther-Larsen som leser.

Finn, ca 10 år, bor alene med mor i en blokk i Traverveien på Årvolll i Oslo. Det er en ekte drabantbyoppvekst på 60-tallet.

Når boken starter er Finn og moren er et lite samfunn i balanse, Finn takler guttemiljøet i gaten, gjør det bra på skolen , og han og moren er et bra team.  De pusser opp sammen, han maler nederst og mor maler øverst.

Det starter med oppussing, fortsetter med en ny leieboer på det ene soverommet, og ikke lenge etter dukker det opp et nytt familiemedlem. Det er Finns 6 år gamle halvsøster Linda, som trenger omsorg og et sted å bo. Mor tar saken, selv om det er den avdøde eksmannens datter.

Denne jenten ankommer alene med bussen, med en liten koffert og en skriftlig bruksanvisning. Et merkelig barn som nesten ikke snakker,  og krever sitt av både Finn og moren.

Å plutselig få en lillesøster med bussen er ikke enkelt. Finn kjemper sine kamper.  Han er sjalu på Linda, men han forsvarer henne med nebb og klør. Han gjør sitt for at hun skal klare seg, både i gaten og på skolen. Han strever for å forstå morens måte å takle problemene på, mens som voksen leser ser man at mye er gitt av de ytre rammene for denne moren. Hun kjemper hardt, men må resignere til slutt.

Og Finn taper noen illusjoner om hennes evne til å fikse alt, en hard men nødvendig skole for alle som vokser opp.

Romanen er godt og levende fortalt, mange passasjer er tatt på kornet. Jeg tenker innimellom på Lars Saabye Christensen pga de skrå betraktningene og sammenlikningene.

En god barndomsskildring, som viser at det er slett ikke er spøk å være barn. Og dette er et barn som tenker, tar ansvar og ordner opp for sin lille familie.

En grundig presentasjon skrevet av Ingar  Sletten Kolloen, utdrag fra boken og intervju med for fatteren finner du hvis du følger denne lenken.

Himmelen er for alle

Romanen «Himmelen er for alle» ble utgitt i 2012, og er oppfølgeren til «Å bake kaker i Kigali», som jeg har skrevet om tidligere.

I den første boken var det moren i familien;  Angel, som var hovedpersonen.

I denne boker er det Benedict, eldste sønn og 10 år gammel, som bærer fortellingen. Familien har flyttet fra Rwanda til Swaziland pga farens jobb.

Benedict elsker naturen med dyr, insekter og fugler, og han har mange kloke tanker og betraktninger. Han har også stor omsorg for menneskene rundt seg, og får god kontakt med mange. Selv om han har to eldre søstre (og to yngre brødre), føler han  på ansvaret som familiens eldste sønn.

Boken handler mye om Benedicts familie og nabofamilien. Begge disse familiene har barn som de har tatt til seg fordi foreldrene er døde. De er mange som må dele på oppmerksomheten, men jeg har en følelse av at det ligger en trygghet i bunnen, de voksne viser vei gjennom omsorg og i det å ordne opp på en klok måte hvis noe er vanskelig.

Aids har tatt mange liv i Swaziland, og kong Mswati arrangerte en helt spesiell anti-aids kampanje, som kanskje ikke var helt vellykket. Denne har fått sin plass i fortellingen.

Mama Angel baker fortsatt kaker, men kaketradisjonen er ikke så godt innarbeidet i Swaziland. De må finne en helt ny forretningside, noe Benedict bidrar sterkt til.

Det er mye interessant dagligliv i boken, og mange personer. Men det er Benedict vi blir best kjent med.  Gjennom de mange små historiene i den store, blir alvorlige tema berørt på en enkel og underfundig måte.

Det var fint å se Afrika gjennom øynene til en ti år gammel gutt, og kommer det en oppfølger til denne har jeg lånekortet klart!

Der hvor roser aldri dør

Jeg er ingen stor fan av krimlitteratur, spesielt ikke veldig spennende eller blodig krim…. Men den slitne menneskekjenneren Varg Veum kan vel være godt selskap i bilen frem og tilbake til jobb?

De siste dagene har han underholdt meg i historien om den lille søte Mette på 3 år som forsvant fra sandkassen utenfor huset sitt for nesten 25 år siden.

Moren vil gjøre et siste forsøk på å oppklare saken, og Varg går på oppdraget med krum hals. Han oppsøker det ene miljøet etter det andre, stiller akkurat de rette spørsmålene på akkurat rett måte, og gir seg aldri. Han får  folk til å fortelle ting som politiet ikke greide å avdekke når saken var fersk. Han avdekker lag på lag med hemmeligheter, spor og blindspor, og holder spenningen oppe til siste cd.

Selve handlingen skal jeg ikke si så mye om, det er jo en krim, men det er et godt plott, så mye kan jeg vel si.

Som vanlig foregår handlingen i Bergen, til glede for oss som bor på disse kanter, og kan se for oss Varg på sine tokt rundt i byen og nærliggende områder. Staalesen er en levende bypatriot og kan masse historie om Bergen. Jeg har vært med ham på byvandring en gang, og det var veldig interessant.

Lydboken er lest av Lasse Lindtner, noe som er en opplevelse i seg selv. Han er et helt persongalleri av stemmer og dialekter og utfyller bildet perfekt.

«Der hvor roser aldri dør» kom ut i 2012, og er roman nr 46 fra Staalesen . 18 av disse handler om Varg Veum.  I tillegg har han skrevet tegneserier og drama.  Romanene om Varg Veum er oversatt til 17 språk, i flg wikipedia. En produktiv og populær forfatter altså.

For meg var det et hyggelig gjenhør med en gammel kjent, både Veum og Staalesen har sine karakteristiske trekk som man kan like eller ikke like. Jeg lot meg sjarmere og underholde av begge.

Gunnar Staalesen forteller selv om boken her.

Og været skiftet og det ble sommer og så videre

Pedro Carmona-Alvarez  vant  P2’s romanpris i 2013 med denne romanen.

En fin liten bok med et stort tema.

Hvor mye tåler kjærligheten?

Norske Kari og amerikanske Johnny blir kjærester i New York på 50 tallet. De blir til en liten familie med to døtre.

Livet revner i det det skjer en tragisk ulykke. Hvordan kan de leve videre etter tapet av barna sine?

De flytter til Norge og får en datter til, Marita.

Mor  og far strever med sorgen.  Johnny føler seg fremmed og latterlig i Norge, han søker tilflukt hos Bruce Springsteen. Marita strever for å bli sett.

Og været skiftet og det ble sommer og så videre…..

Mor vil ikke snakke om det, men far forteller. Og far tar Marita med til USA hvor alt skjedde.

Det er en bok med mye sårhet. Jeg elsket og elsket men nå har jeg brent ut , står det et sted i boken.

Det fantastiske med denne boken er det lyriske, vakre språket. Den er stille, lavmælt og inderlig.

Om å være så tett sammen, og allikevel kunne gjøre så lite for hverandre fordi alle kjemper sin egen kamp.

En perle av en bok.

Intervju med forfatteren finner du  her .