En gatekatt ved navn Bob og En gave fra Bob

I sommer har jeg lest to koselige bøker av James Bowen.

James var en heroinmisbruker som hadde bodd på gaten i lang tid. Han greide å få metadonbehandling og en kommunal bolig. Utenfor boligen dukker det opp en sulten og pjuskete oransje katt, som viser seg å være hjemløs.

James bruker sine siste kroner på å gi katten veterinærbehandling og god kattemat. Han forventer at katten kommer til å dra tilbake til gaten, men den blir værende. Han gir katten navnet Bob.  Bob viser seg å ha en helt spesiell personlighet. Han knytter seg tett til James og de to blir uatskillelige. James får noe å leve for, i og med at han nå har ansvar for en annen levende skapning. Dette blir et vendepunkt for James. Han får ny motivasjon til å bli rusfri og å få orden på livet sitt. Katten blir med ham på bussen rundt omkring i London, og sitter på skulderen hans når han synger på gaten eller selger gatemagasiner for å ha noe å leve av. De to får et sterkt og gjensidig forhold.

Historien er sann, og hvis du søker på nettet på «streetcat Bob» finner du både bilder og videoer av de to. Det er også laget en spillefilm av historien om Bob og James.

Den andre boken handler om hvordan Bob viste James meningen med julen. Det at James fikk noen å være glad i og å bety noe for, åpnet opp mange sider som han har lagt lokk på tidligere.

At en liten katt kan bety så mye er veldig rørende. Vi trenger alle noen å være glade i og noen å tilhøre.

Bøkene er kanskje mer fortellinger enn romaner. Det ga meg mye å lese dem, og kanskje et litt nytt blikk på de som synger på gaten eller selger gatemagasiner. De er ofte «usynlige» i gatebildet, med mindre de har en katt på skulderen. Men alle har sin egenverdi, og veien de har måttet gå er gjerne tøffere enn vi kan forstille oss.

Bøkene er lettleste og koselige, men har likevel et viktig budskap. De har blitt oversatt og solgt i mange land. Bøkene ble utgitt på norsk i 2012 og 2014.

Hvis du ikke har lest dem allerede, bør du unne deg noen timer med disse bøkene!

Leksikon om lys og mørke

Simon Stranger har skrevet fortellingen om sin jødiske svigerfamilie. Det er en roman, men likevel en biografisk roman. Hovedpersonene i fortellingen har levd.

Fortellingen starter ved en snublestein i messing, på fortauet et sted i Trondheim. På snublesteinen står det «Hirsch Komissar, 1897-1942» Hirsch Komissar er tippoldefar til forfatteren sine to barn, altså oldefar til konen hans. Barna begynner å spørre om hva som skjedde med ham, og hvorfor han ble drept. Det er en spesiell familiehistorie, som de begynner å snakke om.

Romanen er bygd opp som et leksikon, med 29 kapitler, ett for hver bokstav i alfabetet.

Handlingen veksler, det handler mye om familien Komissar, men det handler også mye om en av Norges største krigsforbrytere, med base i Trondheim , Henry Oliver Rinnan.

Utstøtt som barn, fra en fattig familie, bare 160cm høy som voksen, verket han etter å bety noe, og å sette de andre på plass. Han gikk lett med på å bli dobbeltagent for invasjonsmakten. Infiltrasjon, angiveri og torturering var noe han var stolt over. Og han var sikker på at tyskerne kom til å vinne krigen.

For vanlige folk gjaldt frykt og knapphet, for jødene ventet angst, leirer og utryddelse. Hirsch Komissar  ble skutt i Falstad fangeleir i oktober 1942, ti måneder etter at han ble tatt til fange.

Det som binder disse to historiene sammen er villaen Jonsvannsveien 46. Dette var Rinnanbandens hovedkvarter under krigen. Her ble det festet og drukket i hovedetasjen mens fanger ble torturert og drept i kjelleren.

Marie Komissar, enken etter Hirsch, overtaler sin sønn med familie til å kjøpe dette huset etter krigen. Hvor får man ellers en så flott villa til den prisen? De flytter inn og får to døtre. Moren  til forfatterens kone har altså vokst opp i huset til Rinnanbanden.  Huset var riktignok rimelig, men det skal vise seg at det er tøft å bo der, spesielt for moren i familien.

Simon Stranger forteller både en familiehistorie og en større historie om krigen i Norge. Han varierer innfallsvinkel gjennom boken, og det syns jeg gjør den lettere å lese enn de mest brutale romanene fra krigen. Jeg må likevel innrømme at det var noen sider jeg hoppet over, men det var ikke mange.

Og jeg syns boken er veldig godt skrevet. Den er engasjerende og har et godt språk.

Det er to sider som kommer frem i boken. Krigen gir spillerom til det mest grusomme og mørke i oss.  Hvordan kan noen gå så totalt over til fienden, helt frivillig, bare på grunn av litt anerkjennelse? Og hvordan går det an å distansere seg så mye fra det menneskelige hos andre mennesker?

Men det finnes også en lys side, av mot og samhold, oppholdelsesdrift og verdighet i de verst tenkelige situasjoner. Tillit og samarbeid, å sette sitt eget liv i fare for å hjelpe andre, for eksempel medfanger eller flyktninger.

Leksikon om lys og mørke gir meg mye å tenke på.

Det er en fantastisk flott bok som jeg anbefaler sterkt.

 

Svikne dagar

Elena Ferrante har skrevet denne romanen. Den ble utgitt på Samlaget i 2017, oversatt til nynorsk. Jeg ser i diverse bokgrupper at den har fått en blandet mottakelse. Mange legger den fra seg halvveis, fordi det er for mye elendighet, og at språket blir for vulgært. Kritikerne er derimot strålende fornøyd, med mange flotte terningkast.

Jeg må tilstå at jeg var inne på tanken om å legge fra meg boken selv. Men jeg sto løpet ut, og det ga en mye bedre opplevelse enn om jeg hadde stoppet halvveis.

Boken handler om Olga, en kvinne i slutten av trettiåra. Hun har hatt et godt ekteskap med Mario i tolv år, og de har to barn i småskolealder.

Helt til den dagen Mario forteller at han vil skilles. Han flytter inn til en svært ung kvinne som de begge har kjent lenge. Dette er mildt sagt et sjokk for Olga. Hun fortviler og vil gjøre alt for å få ham tilbake. Når hun innser at det ikke nytter, går hun inn i en dyp krise, samtidig sitter hun igjen i leiligheten med ansvar for to barn og en schæferhund.

Det blir et slags indre jordskjelv i Olga. I selvforakt, sjalusi og desperasjon utagerer hun med aggresjon, vold, sex, promiskuøs språkbruk, ja alt som vanligvis tilhører det maskuline raseriet.

Hun mister grepet om hverdagslivet og omsorgen for barna sine. Til slutt er det så ille at hun ber datteren på syv år om å stikke henne i låret med en papirkniv når hun blir «fraværende». Og datteren tar ansvar.

Vi følger Olga gjennom mange forskjellige hendelser. For å ikke røpe handlingen sier jeg ikke mer.

Men jeg kan si så mye at etter å ha vært igjennom et kaotisk følelsesmessig sammenbrudd og gjort mange uforståelige destruktive handlinger, kommer hun ut på andre siden i god behold. Hun kommer over bruddet, til mannen sin store forskrekkelse.

Jeg syns det var en tøff bok å lese, og jeg må si jeg lurte på hvordan det skulle gå med den lille familien. Det var godt at Olga ble seg selv igjen, og da ble boken for meg også mer realistisk. Men det tok henne fire måneder å finne tilbake.

At et svik kan være så inngripende og dramatisk? Ja det tror jeg på.

Jeg anbefaler boken, men vær forberedt på at du blir litt nedtrykt til sinns under lesingen.

Klokkene ringer for deg

Det var tilfeldig at jeg kom over denne klassikeren på biblioteket . Jeg har hørt den bilen frem og tilbake på jobb, 13 CD-er. Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg.

Først ble jeg bergtatt av diktet som innleder romanen :

Klokkene ringer for deg! 

Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i 

seg selv.

Hvert menneske er et stykke av 

Fastlandet, en del av det Hele.

Om en Jordklump skylles bort av Havet, blir Europa 

mindre, på samme vis som en Landtunge 

blir det, eller som et Jordegods, tilhørende 

Dine Venner eller Deg selv må bli det.

Hvert menneskes Død forminsker Meg, ti jeg er 

innesluttet i Menneskeheten.

Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for? 

Klokkene ringer for deg.

John Donne (1573-1631)

Så var det altså John Donne som var opphavet til uttrykket: No Man is an Island. For tre hundre år siden!

Så ble jeg betatt av selve romanen. Handlingen foregår under den spanske borgerkrigen. En ung amerikansk sprengningsekspert, Robert Jordan, kommer til en geriljagruppe som gjemmer seg i fjellene, og de skal sammen sprenge en bro. Det er et veldig risikabelt prosjekt, og de vet ikke om de vil overleve. Her bygger spenningen seg opp. Handlingen strekker seg over kun fire dager.

Her er det både krig og kjærlighet. Det er en bok om tøffe, kompromissløse menn, som er villige til å gjøre det som må til for å vinne krigen. Fienden er på fremmarsj, og bombeflyene flyr over området. Pablo er leder for gruppen og han begynner å tvile på at de vil lykkes med å sprenge broen. Pablos kvinne Pilar overtar kommandoen. Romanen inneholder også en nydelig kjærlighetshistorie mellom Robert og Maria. Gammeldagse kjønnsroller, og at det er en mannlig hovedperson gjør det til et skikkelig helte-epos. Robert Jordan Er en mann som dreper om nødvendig, og tar seg av en svak og sårbar kvinne på ømmeste måte.

Det er et spesielt språk i romanen, og jeg skjønner at den har blitt en klassiker, skrevet av en stor forfatter. Kjekt å lese en klassiker, tror jeg skal prøve meg på flere!

Her er Gyldendal forlag sin beskrivelse av boken:

 Da Ernest Hemingway begynte på Klokkene ringer for deg, på Cuba i 1939, hadde han nesten 20 års spansk erfaring. Han hadde vært krigskorrespondent og han hadde opplevd borgerkrigens ødeleggelser, men han elsket like fullt landet og folket, han snakket spansk og og han var lidenskapelig opptatt av tyrefekting. Handlingen i romanen foregår fra lørdag til tirsdag, ved en fjellhule der både geriljasoldater og sivile holder til. Robert Jordan er en ung, amerikansk geriljaleder som har fått i oppdrag å sprenge en bro som er et strategisk knutepunkt med stor betydning for republikanernes offensiv. Jordan kommer i kontakt med Pablos bande, blant dem Pablo selv, vegviseren Anselmo og Pablos kvinne Pilar. Og ikke minst møter han den store kjærligheten; den 19 år gamle Maria. 
Fire dager av den spanske borgerkrigen er gjennom Ernest Hemingways mesterlige penn blitt til en allmenngyldig fortelling om menneskers skjebne i krig og kjærlighet.
Romanen ble udødeliggjort i fargefilmen med samme navn (1943), regissert av Sam Wood og med Gary Cooper og Ingrid Bergman som Robert og Maria.

Mer om den spanske borgerkrigen: Artikkel fra Stavanger Aftenblad

Vera ein annan stad

Annlaug Selstø: Vera ein annan stad. Samlaget, Oslo 2018.

Hvem har ikke hatt lyst til å Vera ein annan stad?

Hovedpersonen i denne romanen, Vilde, lander i jungelen et sted i Afrika. Hun er sykepleier og skal jobbe på et senter for underernærte barn.

Hun er spent på hva som møter henne. Store arbeidsoppgaver med mye ansvar, samarbeid med kolleger fra forskjellige land, bo i telt, slanger og andre kryp som  dukker opp når hun minst venter det. Hun er avskåret fra omverdenen. Hun har reist fra et brutt kjærlighetsforhold hjemme i Norge.

Det er oppholdet i Afrika romanen handler om. Vilde sine opplevelser, forholdet til menneskene hun møter, de nye omgivelsene, arbeidet, utfordringene på det indre og på det ytre planet. Selv om oppsettet kan virke litt klisjeaktig: «Hvit person drar for å hjelpe Afrika», så handler historien også om afrikanske ressurspersoner som hun lærer mye av. Den handler om Vilde sin usikkerhet som gjest i et fremmed land, samtidig som hun er leder for klinikken med mye ansvar. Om natten er hun redd for slanger, og nattevakten som skal passe på leiren, ligger stadig og sover på vakt. Den handler også om det Vilde har reist fra hjemme i Norge og hvordan hun prøver å bearbeide det, alene, i denne helt nye settingen.

Forfatteren er sykepleier, og har jobbet både i Norge og i Sør-Sudan. Dette er hennes første roman.

Språket er nynorsk. Fortellingen er i jeg-form, med Vilde sitt perspektiv hele veien.    Refleksjoner, opplevelser og menneskemøter gjør historien troverdig, og det er tydelig at forfatteren har vært i dette landskapet selv. Det å jobbe i et fremmed land med en annen kultur og natur, gir utfordringer både på det ytre og på det indre planet.

En interessant og velskrevet bok som jeg anbefaler!

Her er et intervju med forfatteren og nærmere omtale av boka:

https://www.vl.no/bøker/ein-heilt-annan-stad-1.1236930

 

 

 

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

I påsken har jeg lest Helga Flatland sin triologi

• Bli hvis du kan. Reis hvis du må – roman (2010)
• Alle vil hjem. Ingen vil tilbake – roman (2011)
• Det finnes ingen helhet – roman (2013)

Dette er tre bøker som grep meg fra første side.

Handlingen er fra en bygd på Vestlandet. Her bor det helt vanlige familier med helt vanlige hverdagsproblemer, og ungdommer som holder på å vokse opp og finne ut av livet.

Etter at vi har blitt kjent med personene i den første boka, bestemmer de fire kameratene Tarjei, Trygve, Kristian og Bjørn seg for å verve seg til tjeneste i Afghanistan. Bare en av de fire kommer hjem igjen.

Vi blir kjent med personene fra innsiden, og kommer nært innpå. Hvem som er hovedperson veksler fra kapittel til kapittel, og det veksler også mellom bokmål og nynorsk. Det at vi får bli kjent med de forskjellige personene fra innsiden og hvordan de har det med seg selv og hverandre, var det jeg likte best med bøkene. De handler om familiebånd, søsken, vennskap, odelsrett, om å se hverandre, sjokk, sorg, heling,  fellesskap, ensomhet og mye mer. Og alt er tett og nært og troverdig skrevet.

Bøkene er lettleste, spesielt den første. Og de er relativt korte, under 200 sider hver.  Spesielt den første boka tror jeg vil passe veldig godt for ungdommer. Den reiser mange gode spørsmål og problemstillinger, om vennskap og valg, blant annet.

Jeg likte disse bøkene veldig godt, og anbefaler dem til deg som liker romaner hvor man får vite mye om innsiden på personene, både hva de tenker og føler,  og om relasjonene mellom folk.  I tillegg er det fine skildringer av natur og bygdeliv.

Terningkast? I alle fall 5!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Syrinpikene

Syrinpikene (2016) er en bok som har fått mange gode terningkast, og gode omtaler. «En viktig del av historien, som aldri må glemmes!» står det i en av omtalene av boka. Og det er jeg så klart enig i, siden romanen handler om kvinner i konsentrasjonsleiren Ravensbruck under andre verdenskrig.

Forfatter er amerikanske Martha Hall Kelly, og dette er hennes debutroman.

 

Syrinpikene har tre fortellerstemmer:

Det er Caroline, som bor i New York og jobber frivillig på det franske konsulatet der.

Det er Kasia, en tenåringsjente som bor i Polen . Når Hitler invaderer Polen er hun klar for å gå inn i motstandsarbeidet.

Det er Herta, en tysk ung lege, som drømmer om å bli kirurg, men siden hun er kvinne kan hun bare bli hudlege eller noe annet passende.

I hvert kapittel skifter jeg-personen mellom disse tre. Starten av boken handler mest om Caroline, som prøver å hjelpe franskmenn med å skaffe seg visum til USA for å komme seg vekk når krigen bryter ut. Caroline blir svært forelsket i en fransk mann, som heter Paul, og har kone i Frankrike. Paul drar tilbake til sin kone, men Caroline klarer ikke å glemme ham. Hun arrangerer veldedighetsball og innsamlinger for å hjelpe trengende i Frankrike, og hun jobber med adopsjon av franske barn. Caroline og Paul har en het kjærlighetshistorie som slynger seg gjennom hele romanen.

Kasia, i Polen, får kjenne krigen på kroppen. Hun ser flyktningestrømmen når Hitler invaderer Polen, og soldater i gatene blir et vanlig syn. Jøder blir deportert, tilfeldige polske borgere blir tatt til fange, og arisk utseende barn blir stjålet fra mødrene sine. Kasia, som bare er 16 år , trygler sin eldre kamerat Pietrik om å få være med i den hemmelige motstandsbevegelsen. Hun har jo erfaring fra speideren! Til slutt gir han etter og gir henne noen små oppdrag. Hun blir oppdaget av tyskerne, og sammen med søsteren, moren og flere venner blir hun tatt til fange og satt på toget til Ravensbruck.

Herta er nyutdannet tysk lege og drømmer om å bli kirurg. Hun ser en annonse i avisen: «Lege ønskes til omskoleringsleir for kvinner, 90 km nord for Berlin, i nærheten av feriebyen Fürstenberg ved Scwedtsee.» Slik havner Herta også i Ravensbruck. Her deltar hun i medisinske eksperimenter på fangene, og får gjøre kirurgiske inngrep.

Slik møtes hovedpersonene, og historien blir fortalt fra både overgriper og offer sin side.

Caroline treffer Ravensbruck – ofrene etter frigjøringen når hun sørger for at de får komme til USA for å få kirurgisk hjelp etter mishandlingen.

Det er en stygg og brutal historie.  Ravensbruck-fangene holder sammen og prøver å hjelpe hverandre. Vokterne er hjerteløse og brutale. De medisinske forsøkene fangene blir utsatt for er uendelig grusomme.

Caroline Ferriday og Herta Oberheuser er virkelige personer som har levd. Carolines kjæreste Paul er fri fantasi.

Forfatteren skriver i etterordet til boken at hun har arbeidet mye med kilder om de medisinske eksperimentene som ble utført i Ravensbruck og om personene som er omtalt.

Men det er noe rart med denne boken. Jeg føler at hele boken er nokså overfladisk. Og fortellingen er sukret med masse romantisk handling fra Caroline sitt liv i USA. En merkelig blanding av konsentrasjonsleir og feelgood. Tittelen og forsidebildet ligner også på en typisk «dameroman» . Og dedikasjonen på første side: «til mannen min Michael, som fortsatt gir meg hjertebank.» Jeg lurer på hva motivasjonen er for så sause dette sammen? Er det for å få flere lesere?

Etter min mening hadde denne boken vært mye bedre hvis hun hadde holdt seg til det relevante stoffet, og spart det oppdiktede, sukkersøte dameromanstoffet til en annen historie.

Når landet mørknar

Grønland 1293.

Her foregår handlingen, den starter med en dramatisk hvalrossjakt og en overmodig unggutt. Det er Arnar, hovedpersonen vi følger gjennom mange år . Han er viljesterk og modig, sterk og vakker. Han rir rundt i ulendt terreng, og forelsker seg i vakre Eir. Dette kunne vært en lovestory, men det er det så langt i fra.

Å leve på Grønland i på 1200 tallet var å vite at livet sannsynligvis ikke vil bli så langt. Skal du overleve, må du kjempe. Og du må være en del av en sterk flokk. Der finnes sult, rovdyr, mennesker som er klare til å drepe deg, og harde vintre, blant annet. Det går slag i slag, bokstavelig talt. Naturen er rå og brutal, og mennesket er en del av den. Menneskene kjemper mot naturen, og mot hverandre. De lever på grensen for hvor det går an å overleve. Brutaliteten i boka gjorde at jeg syns det var vanskelig å lese den. Jeg måtte ta en pause og ta den igjen noen uker senere. Men nå har jeg lest hele, og det er jeg glad for.

For det var vel sånn livet var i middelalderen. Der vi har politi, rettsvesen og velferdsordninger, hadde de familien, klanen, våpen og ild. De støttet sine egne gjennom liv og død, men var også i stand til å drepe, plyndre og brenne.

Det er en kjærlighetshistorie inni der som er komplisert og gir spenning, Arnar var en mann som ikke gikk for det enkle. Han ga seg aldri i kampen for å følge drømmene sine. Han ville skape et bedre liv for seg og sine. Sånt blir det fiender av.

Der er rikelig med flotte naturskildringer, de er både rå og fantastiske. Vi får blant annet følge isbjørn og hvalross fra innsiden, presset til ytterste grense.

Språket er vakkert og rikt nynorsk. Handlingen er levende og maler sterke bilder. Etter å ha kommet over motstanden over at naturen og livet var så hardt og brutalt, ble jeg revet med av handlingen, alle de forskjellige personlighetene og livet de levde.

Hvis du liker historiske romaner, naturskildringer og action, er dette en bok du bør lese.

Boka ble utgitt på Samlaget i 2018, og vant Brageprisen det året. Den har fått en rekke gode kritikker og høye terningkast.

Her er lenke til en god anmeldelse av boka i VG:

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/l1Jg1y/mesterlig-norsk-roman-bokanmeldelse-tore-kvaeven-naar-landet-moerknar

Som hennes dager var, et portrett av Anne Karin Elstad

Jeg har nettopp lest biografien om Anne Karin Elstad: «Som hennes dager var, et portrett av Anne Karin Elstad» av Hilde Hagerup.

Anne Karin Elstad ble født på Nordmøre i 1938. Hun jobbet som lærer og og hadde mann og tre barn da hun debuterte som forfatter 38 år gammel, i 1976. Det var vanskelig å finne tid til skrivingen. Folket på Innhaug var hennes debutroman, og i løpet av få år ga hun ut tre bøker til om Innhaugfolket. Denne serien var basert på historien til forfedrene hennes, fra  ca 1810 til 1870. Handlingen er fra gård og bygd på Nordmøre.  Det er også bøkene om Julie som kom ut senere, her er vi på 1900-tallet .

Hilde Hagerup kjente ikke Elstad spesielt godt, men har brukt bøkene hennes, private arkiv og andre kilder for å lage et portrett. Elstad var en dame med meningers mot.  Hun reiste ofte vekk i lange perioder for å skrive. Hun hadde venninner som også var sterke personligheter, de festet og røkte og diskuterte politikk. Hun giftet og skilte seg tre ganger.

Elstad var enormt populær blant sine mange lesere, men kritikerne mente at bøkene var dameromaner, uten nok tyngde. Typisk nok var mange av disse kritikerne menn, og det var vanskelig for kvinnelige forfattere å få gjennomslag. For eksempel i bokklubbene, var det flest kvinnelige lesere, men en veldig overvekt av mannlige forfattere. Som feminist var Elstad opptatt av blant annet dette.

48 år gammel ble Elstad rammet av slag, og etter dette slet hun mye med sykdom. Seks år senere fikk hun enda et slag.

Boken Hilde Hagerup har skrevet står som en oppsummering av Elstad sitt liv og forfatterskap. Det mest interessante er å lese om henne som voksen kvinne, hvordan hun utviklet seg som forfatter og menneske,  kontakten og støtten hun hadde i venninnene sine, og hvilket feministisk perspektiv hun hadde. Hun var aktiv både i styret for Den norske forfatterforening og Norsk forfattersentrum.

Hun ga ut 15 romaner, den siste, «Hjem» ble utgitt i 2006. Elstad døde i 2012, 74 år gammel.

Den siste boken jeg har lest av Elstad er nettopp hennes siste, «Hjem», hvor hun skriver om barndommen og oppveksten sin med familien på gården på nordmøre.  Hun mistet moren i sykdom bare tolv år gammel, og tok et stort ansvar for både lillesøsteren og resten av familien. Dette er en flott og leseverdig selvbiografisk bok om en tøff oppvekst. Jeg følte at jeg ble bedre kjent med Elstad ved å lese denne romanen enn i Hagerups  bok.

Likevel syns jeg «Som dine dager var» gir et utfyllende bilde av forfatteren og at den var interessant å lese. Hagerup forteller tidlig i boken at hun ikke kjente Anne Karine Elstad, men at hun har basert seg på skriftlige kilder, og det merkes gjennom boken.

Litt artig er det at Anne Karin Elstad nominerte Hilde Hagerup til en pris som ung forfatter, jeg husker ikke nå hvilken pris det var.  Så Elstad ville nok vært fornøyd med at Hilde Hagerup har ført i pennen et portrett av henne.

Selv ble jeg inspirert til å lese Innhaugfolket om igjen. Det er mange år siden sist, og etter å ha lest «Som dine dager var» har jeg lyst til å gå inn i Elstad sitt univers på nytt, og kanskje med et nytt perspektiv.

 

eBokBib

Jeg er en stor tilhenger av biblioteket. Der har jeg lånt bøker i alle år, både i lyd og på papir. De siste årene har jeg lånt E- bøker også. Jeg har lest på både iPad og mobiltelefon. Med appen eBokBib er det enkelt å finne bøker og laste dem ned.

Men det er et problem med meg og iPad , – jeg havner på Facebook og andre nettsteder før jeg vet ordet av det. Glemt er boken, og vipps har tiden forsvunnet på magisk vis.

Så jeg ønsket meg et lesebrett til bøkene. Det skulle ikke bli lett.

Jo lesebrett er lett å finne, men verken kindle eller de norske bokhandlerne sine lesebrett kan brukes til bøker lånt på biblioteket. Bokhandlerne vil jo selge bøker, naturlig nok. Appen eBokBib fungerer ikke på disse. Jeg var i kontakt med biblioteket  for å få et råd, og fikk et litt nedslående svar:

«På grunn av begrensninger Amazon legger på Kindle er det ikke mulig for oss å utvikle en løsning mot Kindle. Det samme gjelder for andre lesebrett med proprietære løsninger som Pocketbook Touch Lux 3. Operativsystemet på leser må være iOS eller Android for å kunne bruke eBokBib-appen. Det finnes noen få lesebrett som kan brukes til å lese e-bøker fra eBokBib, det som kreves er ett lesebrett med en åpen Androidløsning, det vil si tilgang til Google Play, så en kan laste ned eBokBib. Jeg har ikke sett noen som selger slike lesebrett i butikk i Norge. eBokBib kan installeres på lesebrett som kjører Android. Vi har fått gode tilbakemeldinger på Onyx Boox Carta2, Energy Ereader Pro HD og Icarus Illumina (E654BK).»

Ikke selges i Norge, nei. Hmmm.

Jeg la ut et søk på Finn. Selv om jeg uttrykkelig skrev hva det skulle brukes til, fikk jeg mange tilbud om Kindle og andre liknende lesebrett.

Men etter en tid dukket det opp en for meg ukjent modell: Android 7.8″ E-ink lesebrett Likebook T80s . Selges, pent og lite brukt.

Kunne det være noe? Kan man bruke eBokBib på dette lesebrettet, spurte jeg. EBokBib? Hva da?? Men selgeren skjønte raskt, og var så grei at han lastet ned appen, dro til biblioteket for å aktivere lånekortet sitt, bare for å teste. Det kaller jeg sørvis! Bedre enn den beste butikken! Ja, det funker, sa han.

Og jeg kjøpte lesebrettet,  glad som om det var en lottogevinst!

Siden har jeg lest mange bøker på det, og det funker som bare det. Jeg søker opp bøkene med iPaden som er litt raskere og gøyere å søke på, så popper de opp for nedlasting på lesebrettet når jeg åpner appen der. Og, jeg kan sitte og lese uforstyrret uten å bli fristet av den digitale verdenen som er så altfor lett tilgjengelig for svake sjeler.

Det var historien om lesebrettet, jeg forteller den ofte, til alle som vil høre. Merkelignok forstår de nok ikke helt hvor fantastisk denne historien er!

Men jeg vet.