Alhambra, Granada

Alhambra var et sted jeg bare såvidt hadde hørt om. Heldigvis hadde mitt kjære reisefølge vært der, og visste at det skulle være et av hovedmålene med turen vår.

Og hva er Alhambra? Det er stort, det er vakkert, det er ute og inne, det er rennende vann og fontener, snorrette hekker, høye murer, vakre fliser utskjæringer, statuer, borger, tårn, palasser. Det er utsolgte billetter og timebestilling, det er mennesker med alle tungemål i små og store grupper.

Alhambra betyr «det røde slottet», og det ble bygget av maurerne fra 1200-tallet og noen århundrer fremover. De bygget det sånn som de forestilte seg at det ville være i paradis. I dag står Alhambra på Unescos verdensarvliste og er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Spania. Selv om vi var der utenom sesong var billettene utsolgt, og det var så vidt vi fikk bestilt en billett som gjaldt tre dager senere. Så hvis du planlegger et besøk, kjøp billetter på forhånd! De skal koste 14 euro pr person hvis du kjøper fra den offisielle nettsiden. Med denne billetten kan du ikke bare gå ute i de fantastiske hagene, men du kan også få inn i Nasrid-palasset. Det anbefales veldig, alt det vakre er et minne for livet! Vi tok mange bilder med mobilene våre, men de yter ikke rettferdighet.

Gående gjennom Alhambra fikk jeg den tanken; at vi, dagens mennesker, opplever tingene gjennom mobiltelefonen. Alle gikk og tok bilder uten stans: Den var fin; bilde! Se så flott; bilde! Se det lyset; bilde! Og taket; bilde ! Og den statuen; bilde! Og se den parken; selfie!

Mobilen har blitt som en forlengelse av kroppen, både til signaler inn og signaler ut. På en måte opplever vi disse fantastiske stedene indirekte. Vi tok jo bilder før i verden også, men nå blir det liksom aldri nok.

Men Alhambra altså: Et fantastisk sted, som heldigvis er bevart til tross for perioder med både kriger og forfall. Dra dit hvis du kan, kjøp billett på nettet på forhånd og beregn minst fire timer på besøket!

Alpujarras, Sierra Nevada

På sydsiden av Sierra Nevada ligger de hvite landsbyene. De ligger i fjellsidene med gamle muldyrstier mellom seg. Husene er små, med flate tak og store piper. I dag kan du kjøre bil dit uten problemer, men veien er bratt og svingete. Og du bør unne deg en overnatting eller to, og en fottur!

 

Vi overnattet i Pampaneira , som er den nederste av tre små hvite byer i dalen Poqueira.

(Foto fra Wikipedia: Pampaneira i forgrunnen, lenger oppe ser du Bubion og øverst ligger Capileira)

Vi gikk fra Pampaneira på gamle stier oppover til Bubión og deretter til Capileira.

Derfra fortsatte vi innover i dalen til en gammel kraftstasjon, og så tilbake på den andre siden av elven. Vi trodde vi skulle gå 9 km, men endte opp med 17, for vi hadde visst glemt å svinge av et sted. Løypene er merket, men vi greide å bomme likevel, selv om vi hadde tatt bilde av kartet på turistinformasjonen og alt! Det var uansett en nydelig tur, med flott natur og fantastisk utsikt.

Området er frodig på grunn av vannet som kommer fra Sierra Nevada. Vannet blir ledet i mange små kanaler på tvers av fjellsidene. Det er bygget opp terrasser i terrenget for å dyrke jorda, og ekstra, hellelagte terrasser til å tørke korn på.

Vi overnattet på et pensjonat, med en sjarmerende, kanskje tolv år gammel jente som åpnet for oss da vi ringte på. – Hello, do you have a booking? smilte hun på flott engelsk, fant frem nøkkelen til oss og ba om passene. Foreldrene var i bakhånd, hyggelige de også. Rommet og badet var fint og veldig rent.

Vegg i vegg med pensjonatet var det en liten sjokoladefabrikk, full av fristelser og smaksprøver. Og litt lenger borte i gaten lå en butikk som solgte oliven, ost og spekeskinke og mye annet godt. Her smurte de store bocadillos til oss, som ble niste på turen. Området er kjent for spekeskinke. Det ikke finnes ikke griser der, men skinkene blir fraktet opp for å tørke i den tørre fjelluften.

Romanen Fatimas hånd av Ildefonso Falcones handler om livet i disse fjellene og landsbyene i middelalderen. Her har det vært grusomme strider mellom muslimer og kristne i hundrevis av år. Men nå ligger landsbyene fredelige og idylliske og var ett av høydepunktene i vår ferieuke.

Cordoba, Spania

Den andre byen vi besøkte var Cordoba.

Hovedmålet i Cordoba var den berømte moské-katedralen, La Mezquita. Den ble bygget som moské i år 786 og bygget ut i flere omganger. På 1200-tallet overtok de kristne makten, men i stedet for å rive moskeen, bygde de på med en kirke midt i det hele. Minareten ble bygd inn i kirketårnet, som i dag rager 58 meter over bakken.

Vi gikk en trappetur opp i klokketårnet, og ble belønnet med flott utsikt over moskeen og hele byen. Gamlebyen i Cordoba, som er det jødiske kvarter, ligger rundt moské-katedralen. Det skal være en av de største gamlebyene i Spania, og den er idyllisk med hvite hus og smale gater. Følelsen av å reise tilbake i tid er komplett, og kirketårnene rager høyt over husene. Fra klokketårnet så vi at det manglet heller ikke på fine takterrasser i gamlebyen, selv om det ikke vises så godt på bildet.

Nede på bakken igjen fortsatte ferden. Ute var det en flott forgård med rekker og rader av sitrustrær. Inne i bygget ble vi møtt av en uendelig vakker muslimsk søylehall. Midt inne i dette var det en kristen katedral som også var fantastisk utsmykket.

Moské- katedralen i Cordoba har vært på UNESCO sin verdensarvliste siden 1984, og hatt status som Site of Outstanding Universal Value siden 2016.

(Dette fotoet fra søylehallen er fra Wikimedia commons. De andre er private) Se for deg denne hallen på 1100- tallet, med flotte tepper på gulvet og rad på rad med muslimer i vendt mot Mekka i bønn!

Det var dekorasjoner fra gulv til tak! De kristne som gjenerobret byen på 1200-tallet rev jo ikke moskeen, men bygde videre på den. Dermed inneholder den en salig blanding av islamsk kunst og kristen kunst.

Her bodde vi, på den andre siden av elven. Hotellet var feriens beste hotell (av seks mulige), med fint rom med utsikt, god seng, og fantastisk frokost med alle slags lokale spesialiteter og ellers alt man kan ønske seg. Vi gikk over den gamle romerske broen til moské- katedralen og gamlebyen på få minutter, samtidig som vi bodde i et rolig strøk. Hotellet heter Hesperia Cordoba, og anbefales på det varmeste. Cordoba mer enn sto til forventningene, på alle måter!

Ardales, Andalucia

På vår første kveld i Spania kjørte vi fra flyplassen i leiebil. Vi trodde vi hadde full kontroll, med GPS og det hele. Men det viste seg at GPSen ikke var på lag, og vi havnet i en helt annen retning enn planlagt. Klokken begynte å bli kveld, og vi var klar for mat og overnatting. Byen vi ikke skulle til, men havnet i, heter Ardales, og det er en liten hvit landsby i en bratt fjellside. Hvorfor vi ikke skulle til denne byen forstår jeg overhode ikke, for det var en virkelig fin by! Den har til og med egen fjelltopp med borg på og en fin kirke like nedenfor. Og en geocache med denne utsikten:

Vi fant et overnattingssted helt nederst i byen, og fikk en fin og iskald liten leilighet. Sånn er det når du bestiller på nettet fem minutter før du ankommer. Vår egen feil rett og slett. Leiligheten var fin den, og varmepumpen  ble satt igang, på rause 30 grader, av vertinnen.

Vi kjøpte middag i kafeen og la oss til å sove med full ull fra topp til tå. Sengen var kald, veggene var kalde og hele huset var kaldt.

Neste morgen var det bra temperatur inne, ute var det fullt solskinn, vi spiste frokost i kafeen og hørte noen snakke om fiesta. Fiesta? Som i fest?

Utenfor vinduet var det en strøm av folk på vei opp i landsbyen, dette må vi finne ut av!

Og nå vet vi hva spansk fiesta er, på en søndag i februar i Ardales!

Det er trommevirvler og masse folk! Litt som 17. mai, men uten bunad.

 Det er salgsboder så langt øyet rekker. Hvis du stiller deg inn i køen kan du sige bortover og nyte smaksprøver av vått og tørt. Men du må glemme intimsonen.

 

Det er kastanjetter, flamenco og levende musikk

Å kjøre feil og være så heldig, det kaller jeg flaks! Og dette var bare første kvelden og første dagen av ferieuken vår, for et eventyr!

Spania i februar

Kald og isete vinter hjemme. Tidlig mørkt og tidlig opp.

Vi var så heldige at vi kunne ta en tur til Spania, med fly til Malaga, leie en bil, og dra  på nye eventyr hver dag.

Vi så og vi nøt, og vi trasket og gikk, for ikke å snakke om at vi spiste og drakk!

En uke var som en liten evighet av inntrykk. Og så mye å ta bilder av!

Ikke så veldig varmt, men strålende sol. Fint for aktivitet, og ikke for mange turister rundt omkring.

Spania byr på blå himmel

Appelsintrær midt i byen

Mange….

og små overraskelser her og der!

Året rundt, februar

Her kommer månedens vers, nr to av tolv. Heng med og lær et nytt vers hver måned, så kan vi hele sangen til jul! Og med på kjøpet får du noen bilder av to som elsker snøen!

Melodi: Bjelleklang (refrenget)

Februar:

Hu og hei,
du og jeg,
danser dagen lang!
Januar og Februar
har fest
og bjelleklang!
Snø og sno,
har vi to
hvis du liker det!
Vil du heller ha litt sol,
så vent på nummer 3.

– Alf Prøysen

Året rundt, januar

Alf Prøysen er en av min barndoms helter. Og den første offentlige personen som jeg oppfattet at var død, og da ble jeg skikkelig lei meg. Jeg hadde jo hørt ham i barnetimen for de minste og han hørtes så koselig ut med den sparegrisen som skulle få toøringen sin. For ikke å snakke om Kanutten og Romeo Klive på barne TV i svart og hvitt! Prøysen har skrevet så mange fine viser og historier. «Året rundt» er en av dem. Siden jeg har blitt bestemor vil jeg prøve å lære meg denne sangen. Første vers er om januar, så kommer det nytt vers for hver måned, med forskjellig melodi til alle versene.

Melodi: Bjelleklang (verset)

«Jeg heter januar

Og jeg er svær til kar

Og kommer jeg så må du ikke gå med nesa bar

Men gaver kan jeg gi

Hvis du vil stå på ski

Så strør jeg snø på vei og sti

I bakkehell og li!»

-Alf Prøysen «året rundt»

.

Januar

Januar. Med så vakkert lys, om det enn er lite. Med solen rett imot og solnedgang klokken fire.

Januar gjør oss ikke bortskjemt, vi blir så glad for det vi får. Et fantastisk lys før solen går ned og det blir mørkt klokken halv fem.

Januar gir oss en helt ny og blank kalender, som gjør oss fulle av gode forsetter, enten vi innrømmer det eller ikke. Vi har jo hele året foran oss!

Dette sitatet av Frank Kafka oppdaget jeg på ferie i sommer, i en bokhandel i England: «Paths are made by walking». Det traff meg på et vis. Det er bare å sette i gang og lage en sti. Så blir det lettere å gå.

Men hvor mange ganger må man gå før det blir en lettgått sti?

 

 

Minste og morsomste

Jeg har vært på flere øyer i sommer. En var veldig liten og ganske morsom.

På avstand ser den ikke så morsom ut, bare liten i grunnen:

Langt ute i havet vest for Haugesund. Klarer du å lese hva som står inne i lyspæren her?

UTSIRA. Norges minste kommune, med ca 200 innbyggere, og sikkert flere sauer. Med Norges første kvinnelige ordfører allerede på 1920-tallet. Og street art. Ja street art!

Se bare her, denne fant vi på kaien:

Eller her, langt oppe i en haug:

Utsira var en oppdagelsesferd i street art, rett og slett. Noen var lett å oppdage:

Vi kom i land for å lufte hundene og noe av det første vi så var disse siloene. Dette er en øy hvor folk har humor, tenkte jeg. Og ganske riktig, sjekk døren til kommunehuset. Til og med kommunen har humor:

Helt utrolig kult! Får du sjansen, ta en tur til Utsira! Der er fine turløyper, sikkert 100 street art-motiver, DNT-hytte og mye mer. En time og ti minutter med båt fra Haugesund, så er du der.

Så fint kan det være på en vindstille dag i juli:

Jeg bare digger Utsira!

 

En sommer er over

En sommer er over

men minnene om den består

en sommer er over

men vi skal ses igjen til neste år.

Var det Anita Hegerland som sang? Eller Wenche Myhre?  Husker ikke riktig, men det er i hvertfall en strofe som har festet seg i hodet mitt.

Sommeren er vel egentlig ikke over før 1. september, men ferien er over for i år. Nå er det jobb og hverdag som gjelder.

Vi har hatt en drømmesommer! Mye sol og varme, mye uteaktivitet og naturopplevelser.

Og ikke minst, jeg har vært på sommerleir. En uke på folkehøyskole med full pensjon og masse kjekke folk. Hva vi gjorde der?  Vi trente hundene våre til å hoppe hinder og løpe gjennom tunneler. Det er mye vanskeligere enn du tror. Og mye gøyere enn du tror! Av alle unyttige ting er dette en av de beste.

Og selv om man ikke kjenner så mange, – jeg kjente faktisk bare én fra før, så er det så lett å snakke med folk!  Det er bare å si ordet hund, så er man i gang.  Eller feltfeil. Eller fremadsending. Kjempegreit.

Noen diskuterte til og med om det er et framforbytte man gjør når man åpner døren og går inn på do. Det viser ekte engasjement! Og at hjernen er en forunderlig sak, som jobber døgnet rundt med det man interesserer seg for.

Agility er uannsett et uuttømmelig tema. Hvem disse folkene egentlig var, hva de jobber med og om de har barn, det aner jeg ikke. Det hadde vi ikke tid til å snakke om.

Jeg har tatt bilder av måker også. Og jeg har grunnet en vegg.

Jeg håper du og har hatt en fin sommer, og er noenlunde ladet opp til høsten!