Særlig sannsynlig?

Så særlig sannsynlig er det vel ikke

at  en morder som ikke vil tilstå, men hardnakket holder på en dekkhistorie

skriver selveste tilståelsen  ned i en dagbok og legger dagboken i en ulåst skuff?

Så særlig sannsynlig er det vel ikke at morderens  nye kjæreste rydder i gamle bøker i morderens  kjeller, og kjører bøkene til St.Hans bålet for at de skal gå opp i flammer neste dag. Og mellom disse bøkene fra kjelleren havner selveste dagboken fra kommodeskuffen i stuen? Med tilståelsen sirlig nedtegnet?

Så særlig sannsynlig er det vel ikke at akkurat denne kvelden før St. Hans er kvelden før mordsaken skal opp i retten? Og at politimannen som har etterforsket saken går tur med hunden sin på akkuret den samme stranden? Han har  gitt opp å finne løsningen. Han tror morderen blir frifunnet, mens magefølelsen sier noe annet, og han plages. Han går tur, uvel og rastløs.

Og hunden til politimannen, som er en ganske alminnelig hund , og ikke engang en ekte politihund, snuser rundt i bålet som er ferdig stablet opp, og klart til neste kveld, og henter et trofé til sin eier. Så kommer den, logrende,  med dagboken i kjeften, og legger den ved føttene til sin herre.

Og der slutter boken.

En ikke særlig sannsynlig slutt?

Livets skole

Livets skole. Historien om de afghanske kvinnene som risikerer alt for å redde liv. Dette heter boken til Kristin Solberg. Den kom ut på Aschehoug i 2013.

Det er så mange steder på vår jord. Og det er så mange skjebner. Det er så mange helter og heltinner. Kvinnene i Afghanistan hører vi ikke så mye om.Vi vet at Afghanistan regnes som et av verdens verste land å leve i for kvinner.

Her lever en ildsjel, dr Khadija, som har startet opp en jordmorskole. Hun lærer unge kvinner om politikk og menneskerettigheter, i tillegg til jordmorutdannelse. Hun gjør det med fare for livet sitt, og med det store ansvaret for å passe på elevene og de ansatte. Skolen ligger i en talibandominert provins av landet. I et land som har vært i krig i 30 år er det ingen man kan stole på. Bomber og trusselbrev er dagligdags.

Jordmor er et av de få yrkene som er aktuelle for kvinner i Afghanistan. Det er utenkelig at en mann skal hjelpe til ved en fødsel. Samtidig er det utenkelig at kvinner skal være utdannete og selvstendige. I følge talibanregimet skal de bære burka og helst være ute kun i følge med mannen sin.

Kristin Solberg har bodd i Afghanistan og levd sammen med og intervjuet de menneskene boken handler om. I et godt forord og etterord forteller hun om metodene sine, og hvordan personene har fått dekknavn dersom de ønsket det. Ellers er hun usynlig i boken og lar fortellingen stå for seg selv.

Boken gjorde sterkt inntrykk på meg.  Jeg følte at jeg var på besøk på jordmorskolen, og kom tett på de menneskene den handlet om. Det er en dokumentar, men den kan leses som en roman.

Hvis du er interessert i hvordan mennesker lever i Afghanistan, og hvordan noen kan være så modige at de satser livet for noe de tror på, så anbefaler jeg denne boken på det sterkeste.

Et lykkebarn

 

«Et lykkebarn» av Thomas Buergenthal ble utgitt på norsk på Spartacus forlag i 2008.

Dette er en sann og selvbiografisk historie.  Thomas er en jødisk gutt som gjennomlevde krigens helvete fra han var 7 til han var 11 år . Foreldrene eide et hotell i Tsjekkoslovakia, hvor Thomas ble født.  Den lille familien måtte flykte fra hotellet, og endte i en polsk ghetto, hvor de bodde sammen med mange andre jøder. Men dette var bare begynnelsen.

Nazistene kom og tømte ghettoen, de henrettet alle som var syke og svake, og alle barna. Foreldrene greide å holde Thomas skjult blant de voksne. De ble transportert til  utryddelsesleieren Birkenau i Auschwitz, hvor han ble skilt fra sin mor, og senere ble han også skilt fra faren sin.

Han var ett av få barn som befant seg i konsentrasjonsleierene. Barn ble som oftest henrettet ved ankomst, eller senere ved de daglige «utvelgelsene» ved oppstillingen om morgenen. Ved kløkt og flaks greide han å unnslippe gang på gang. Han var vitne til ufattelige  grusomheter fra fangevokterne, men også stort vågemot og medmenneskelighet fangene imellom.

Når russerne rykker inn i Polen blir fangene tvunget ut på den lange dødsmarsjen til Sachsenhausen.  Under umenneskelig lidelse er det noen få som overlever, Thomas er blant dem. Han blir lagt inn på sykestua i Sachsenhausen med forfrysninger. Her møter han blant annet den norske Odd Nansen som får stor betydning for ham, både under og etter krigen.

Når Sachsenhausen blir befridd, blir han «adoptert» som maskot for polske soldater, før han blir plassert på et barnehjem for jødiske barn i Polen. Et helt år senere blir han gjenforent med sin mor.

Et lykkebarn? I all verden for en tittel. Men den har sin forklaring. Før krigen brøt ut for fullt gikk moren til Thomas til en spådame.  Spådamen så i krystallkulen sin at Thomas var et lykkebarn, som ville klare seg gjennom de vanskelige tidene som skulle komme. Dette ga moren hans et håp gjennom den grusomme tiden.

Thomas klarte seg. Han vokste opp, ble jurist og menneskerettighetsforkjemper. Han har vært dommer ved menneskerettighetsdomstolen i Haag, og gitt ut mange bøker og artikler om internasjonal rett og menneskerettigheter. Han tror på forsoning, og å bryte spiralen av vold og hat.

Det er fantastisk at et barn som har opplevd så mye grusomheter og urett kan ende opp som en voksen med disse verdiene.

Denne boken viser hele spekteret av menneskelige egenskaper, fra det aller verste til det aller beste. Dessverre er folkemord og overlevelse veldig aktuelle tema i dag også.

Trond Brænne leser, saklig og uten store virkemidler.  Det passer godt, for boken er skrevet på denne måten, nokså lavmælt og observerende. Den er for det meste skrevet etter hukommelsen, slik forfatteren husker det. Siste delen handler om tiden etter krigen, og hans refleksjoner omkring forsoning og veien videre.

Boken er viktig og god, anbefales!

Her kan du lese intervju med forfatteren.

Vi ses i morgen

 

Tore Renberg leser sin egen roman i denne lydboken. Den varer i 19 og en halv time, og over 100 kapitler. Han er en fryd å høre på, fra ende til annen. Handlingen foregår i Stavangerområdet og Tore Renberg har rett dialekt, og leser med stor innlevelse, samme hvilken person det er som har ordet.

Boken handler om mange forskjellige personer, og det veksler fra kapittel til kapittel hvem som er i fokus.

Det er tobarns faren Pål, som er fraskilt og enslig og har lagt seg opp en spillegjeld på en million. Det er de to døtrene hans på 13 og 15 år Tirill og Malene. Tirill er svartkledd og trassig, Malene er konkurranseturner og fars hjelper.

Det er 15-åringen Daniel William som bor i fosterhjem og har opplevd mye som han nekter å snakke om. Han elsker jenter, men han hater når de spør for mye, da får han bare lyst til å slå.

Det er 15 år gamle Sandra som er kristen og «skikkelig» helt til hun blir kompromisstløst forelsket i Daniel, og det ender med et sjalusidrama.

Det er døve og modige Veronika, som også er bergtatt av Daniel.

Og ikke minst er det en forunderlig trio som bor i samme hus. Søsknene Jan Inge og Cecilie, som har klart seg selv siden de var barn, da moren døde og faren dro til USA.  Jan Inge har brukt all sin tid på å se horrorfilmer, søsteren har vært prostituert siden hun var 13. Sammen med dem bor Rudi, en intens,  rastløs, lang type som snakker i ett kjør og har vært kjæreste med Cecilie i 27 år.  Hvis noen andre  så mye som ser på henne, er han klar til å drepe.

De tre spiser flott frokost hver dag, med pen oppdekning og det hele, og har morgenmøte en gang i uken. Hagen er full av skrot, og huset har ikke vært malt siden 70-tallet. De driver et flyttebyrå, men det egentlige «firmaet» driver med kriminalitet. Jan Inge er firmasjefen, og er opptatt av å være en god og inspirerende leder, som tar vare på sine ansatte.

Denne trioen har et språk som ikke er til å tro, og de lever på samfunnets skyggeside. Men de har sin egen moral og yrkesstolthet. De bruker aldri narkotika til vanlig, kun en stripe kokain når de er på «jobb» . Det er de nøye på. De er imot unødvendig bruk av vold.  Og de føler seg geniale i bransjen fordi de aldri har blitt  buret inne, men alltid har sluppet unna.

Nå er de i ferd med å planlegge en «bransjeklassiker».

Etter å ha fulgt disse gjennom noen kapitler, er det så man kan forstå logikken. Det er det som er genialt med boken, den skaper ikke avstand til disse rare menneskene, men nærhet. Vi kommer innenfor og forstår hvordan de tenker, hva de drømmer om og hva de strever med.

Dette er en god bok, og jeg har betalt mine overdagspenger til biblioteket for å få tid til å bli ferdig med den.  Jeg har tilbragt bilturen frem og tilbake til jobb i et kriminelt miljø i flere uker.  Og selve forbrytelsen ligger der som en forventning. Hva skal skje, hvordan skal det skje?

Ett er sikkert, at disse utskuddene, med en tapt barndom og en aldeles alternativ moral, de bør ingen stole på. De gir en uhyggelig følelse av at de kommer til å begå noe uhyrlig, og så samles til en dugnad i hagen etterpå.

En advarsel må jeg komme med: De fleste personene i boken har et skrekkelig språk . Hvis du syns «Herre fuck Jesus, så glad jeg ble» , er sterk kost, så vil du bli herdet etter denne boken. Eller alternativt, ikke les den.

Tåler du en del, så er dette en god og underholdende bok. Den viser personene fra innsiden og det er mye god humor, samtidig som det er en spooky undertone. Du vet nemlig ikke hva disse personene er i stand til å finne på.

Jeg har kommet til cd nr 14 av 16 når jeg skriver dette. Like greit, for jeg bør vel uansett ikke røpe slutten på en sånn bok.

Anbefales !

Intervju med forfatteren finner du her: http://www.nrk.no/kultur/litteratur/_-en-ny-fase-i-mitt-forfatterskap-1.11259745

Syngja

Lars Amund Vaage har skrevet romanen Syngja. Den kom ut  i 2012 på Oktober forlag.

Det er en personlig bok. Den handler om datteren, G, som har autisme. Den handler om å gå inn i det uforståelige, å lengte etter bedring og forandring, og om å tåle og å akseptere at barnet er som det er.  Vaage har fylt 60 før han skriver denne boken, og datteren er 34.  Han har ikke vært klar til å skrive boken før.

Vaage skriver om datteren, og om seg selv, ekteskapet sitt, om institusjonene. Om å ha et barn som ikke sover, og alltid løper. Et barn som ikke kan bruke språket. Som noen ganger blir rolig av å høre faren synge. Et vakkert, spennende barn, som er vanskelig å forstå, og vanskelig å forandre.  Et barn som det blir for krevende å ha hjemme.

Han skriver om perioder hvor timevis av dagen gikk med til atferdsterapi, hvor de trodde at bare de trente nok, og forsterket og ignorerte på rette måten, ville det bli bedre:

«Ho var ikkje god nok, G, det var det me sa til henne, eigentleg, men me meinte det godt. Ho var ikkje god nok, men me var gode nok, trudde me for ei tid, så lenge det vara, me var gode nok og me tenkte at snart skulle G bli nesten like god.»

Jeg blar i boken for å finne et fint sitat, men hele boken henger sammen, og det er vanskelig å velge ut noe.

Her er noen små utdrag:

«Det fins eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet. Det blei slik. Ho kom til meg, så gjekk eg med henne.   ( ….. ) Kvar dag gjorde seg sjølv ny.»

«Der står fagfolka og dei pårørande. Korleis har me vore mot henne? Kva har me frykta, kva har me tenkt? Kva har me trudd på, og kvifor har me trudd? Kvifor har me lukka augo for det me ikkje ønskte å vita?  Korleis har me sett henne? Korleis har me elska henne? Korleis har me skapt dei tusen kvardagane som blei til hennar liv?»

Det så uendelig mange kloke tanker i denne boken. Og det er et så utrolig vakkert språk.  Det er møter mellom mennesker, med og uten språk. Og det er tanker om hvem som har rett til å definere opplevelsen av verden. Det er en fantastisk bok på mange plan.  Sår og klok, ærlig og kjærlig. Og lyrisk så det holder.

Jeg anbefaler den på det varmeste, terningkast 6!

Den burde være pensum for alle som skal jobbe med mennesker med funksjonshemming, og er også en klok bok for alle oss andre.

Her kan du lese et intervju hvor forfatteren forteller om boken, dessverre på bokmål!  http://www.aftenbladet.no/kultur/–Jeg-frykter-et-samfunn-der-alle-er-lytefrie-3175637.html#.U6CRQtoaySM

Hjemkomsten

Romanen Hjemkomsten kom ut i  2009. Victoria Hislop hadde hatt stor suksess med Øya, som jeg har lest tidligere, og det var en bok jeg virkelig likte godt.  Så i likhet med alle andre hadde jeg store forventninger til Hjemkomsten. Jeg lånte denne på lydbok, og det er Gisken Armand som leser. Hun leser godt!

Romanen har en rammefortelling om to venninner som drar til Granada i Spania på jentetur for å danse salsa og flamenco. Den ene  finner ut at morsslekten hennes er fra Granada, og hun blir tilfeldigvis stamgjest i en kafe , hvor verten kjenner hele hennes slektshistorie.  Og det er denne familiehistorien som er hovedfortellingen.

Familien Ramirez driver kafe i Granada. De er foreldre og fire barn, tre gutter og en jente.  En er en ufattelig dyktig matador, som også er nasjonalist, en er en ufattelig dyktig flamencodanserinne, en er homofil, og en er storebror som går i krigen på republikanernes side. Francos militærkupp og den spanske borgerkrigen oppleves gjennom disse fire søsknene og deres foreldre.

Det går opp for meg at jeg kan veldig lite om Spanias historie, og dette svarte kapittelet.  Hislop skildrer så mange  forferdelige hendelser og det gjør vondt å lese. Det handler vekselvis om de seks familiemedlemmene,  de er spredt både geografisk og politisk.  Jeg kjører frem og tilbake på jobb flere ganger, og de kriger og kriger, bomber, skyter og dreper til romanfigurene er helt apatiske.  Har man lov til å si at det blir i meste laget?

Av og til blir jeg irritert på forfatteren, som f. eks. kan finne på å skrive: «liket av et livløst barn…» Velkommen til smør på flesk-avdelingen! Mulig det er oversetteren som har tullet det til?

Jeg vil si at rammefortellingen som er i første del av boka er temmelig langdryg og kjedelig. Selve hovedfortellingen er til tider gripende, jeg lever meg inn i tilværelsen til familien Ramirez og  den umenneskelige situasjonen de havner i. Der er mye sorg, lengsel, frykt, og kjærlighet. Boken inneholder mange beskrivelser fra den spanske borgerkrigen. Jeg vet ikke om det er historisk korrekt, men jeg håper det. Så mange beskrivelser av store hendelser blir meningsløst ellers!

Det blir litt overload med krigshendelser, jeg tror romanen hadde blitt bedre om ikke personene hadde reist rundt i «hele Spania», men gått dypere inn i enkelte miljøer og hendelser. Dette gjelder spesielt 16 år gamle Mercedes som reiser rundt på egenhånd og havner oppi det ene infernoet etter det andre, i flere forskjellige byer! Det virker rett og slett ikke troverdig.

Alt i alt er dette en bok «midt på treet».  Men jeg har lært litt om grusomhetene som skjedde i Spania på 30-tallet, og det er jo en nyttig ting.

Når jeg leser om krigens uhyrligheter, tenker jeg på alle mennesker som lever i nød og krig i dag. Noen av dem kommer som flyktninger til vårt land, og vi bør ha litt respekt for hva de har i bagasjen av traumer og opplevelser.  Det er det verdt å tenke over !

Her er lenke til et intervju med forfatteren om «Hjemkomsten»:

http://www.andalucia.com/history/people/victoriahislop.htm

Det henger en engel alene i skogen

Påske og krim. Det er visst typisk norsk! Er det fordi vi sitter på fjellhyttene våre, langt fra folk, og trenger noe å gjøre? Først ut på ski med Kvikk Lunsj og appelsiner, så hjem og lese bok?

Min påskekrim i år var denne :

Uhyggelig tittel, og uhyggelig forsidebilde. Forfatteren skriver under pseudonymet Samuel Bjørk. Jeg hadde lest på nettet at den skulle være bra.

Og det er en tjukk bok, ca 500 sider. Når man skal ha en uke ferie er det jo godt med en bok som varer litt!

Mine stikkord om denne boken er : lettlest, makaber, urealistisk, fengende.

Engelen som henger i skogen er en seks år gammel jente. Politiet frykter at en massemorder er løs. Etterforskerne er en yngre kvinne og en litt eldre mann,  som begge har gått på en smell. De går inn i denne saken med full styrke, og jobber på spreng for at ikke flere liv skal gå tapt. Det er tydelig at morderen kjenner dem, for de blir utsatt for en katt og mus lek hvor morderen har full kontroll.

Det at barn er offer i denne krimen gir gysninger nedover ryggen.  Og at de er nyvasket og kledd opp i dukkekjoler  får meg virkelig til å grøsse og lure på hva slags morder dette kan være.

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen eller løsningen.  Jeg anbefaler boken om du er klar for en lettlest, urealistisk og makaber historie.

Og hva er det som gjør at vi underholder oss, og kobler av,  med sånne uhyggelige historier? Det lurer jeg virkelig på!

Asbjørn Slettemark anmeldte boken på sin blogg i november 2013. For å lese anmeldelsen, Trykk her!

Året uten sommer

Jeg har lest boken «Året uten sommer» av Erika Fatland. Jeg fant den på Mammutsalget, og følte at det ville være riktig for meg å ha en bok om 22. juli- tragedien, for ettertiden. Erika Fatland er sosialantropolog, og hun har skrevet en bok som inneholder både personlige beretninger og overordnede perspektiver.

Jeg har ikke orket å lese så mye om 22. juli tidligere. Mine egne ungdommer kunne like godt ha vært på Utøya som et annet sted. De var i akkurat samme aldersgruppe som Utøya-ofrene, og de to yngste  reiste på speiderleir i Sverige et par dager etter tragedien.  Bare det å sende dem avgårde var en påkjenning.

Så detaljskildringer har jeg skjøvet fra meg. Terroristen ABB er bak lås og slå, og jeg fatter ikke hvordan et menneske kan gjøre så mye grusomt.  En ting er å fable om det, planlegge det, men å virkelig gjennomføre, helt på egenhånd?

Boken inneholder mange intervjuer med ofre og pårørende, mest fra Utøya, men også fra regjeringskvartalet.Det er sterk lesning. Det er mye skrekk og gru, men også mange heltedåder utført av ungdom som hjelper hverandre, med livet som innsats, i en helt ufattelig  situasjon.

Hun refererer også mye fra rettsaken, hele 6 kapitler av boken er viet til det.

Fatland er sosialantropolog, og har tidligere skrevet bok om livet i Beslan etter terrorangrepet der (Englebyen). Hun trekker noen linjer fra  terroren 22. juli og ut i verden.  Hun skriver blant annet  om personer som har begått skolemassakrer i USA, og politiske ekstremister i Europa. Både i  og utenfor Norge har hun gjort mange intervjuer.

Jeg syns dette er en viktig bok, som skal stå i min bokhylle for ettertiden. Disse ufattelige hendelsene her i lille Norge, skjedde de virkelig? Ja, de skjedde, og det er blant annet dokumentert i denne boken.

En viktig bok som det gjør vondt å lese.

Her kan du lese Dagbladets anmeldelse.

Jeg vil leve

Jeg fant en liten bok på restesalg etter mammutsalget. Det var Marte Wexelsen Goksøyrs selvbiografi: Jeg vil leve.

Den er liten av format, og bare 140 sider. Men om den er liten, så er den ikke mindre viktig.

Marte W Goksøyr er en modig kvinne, hun taler saken til mennesker med funksjonsnedsettelser, og går ikke av veien for å tale statsministeren midt i mot. Hun har selv Downs syndrom og forsvarer retten til å leve selv om man har et kromosom for mye. Derav tittelen: Jeg vil leve.

I boken intervjuer hun sin mor og far,  en venn, Fabian Stang som er ordfører i Oslo, og statsminister Jens Stoltenberg.  Foreldrene blir intervjuet om hvordan det var å få et barn med Downs syndrom, og hvordan det er å ha Marte i familien. De to politikerne må svare for hva som er problemet med mennesker med Downs, hva de har gjort for at alle skal ha like muligheter,  og hva de vil gjøre videre .  Hun er imot tidlig ultralyd og abort av fostre med Downs syndrom. I denne sammenhengen opplever hun seg selv som «utrydningstruet».

Det er sterkt å lese om hvordan det å ha Downs syndrom oppleves fra innsiden , å føle seg annerledes, og at folk ikke ser hele personen, men kun syndromet.

«Da jeg begynte i barnehagen, ble jeg integrert, de andre bare begynte. Integrert fra hva da? Beryr det at jeg egentlig ikke hørte til? Er det noen som fra fødselen av ikke har en selvfølgelig plass, med de samme rettigheter som andre?»

I tillegg til å være samfunnsengasjert er Marte W Goksøyr skuespiller og har hatt roller på Torshovteatret og Riksteateret. Hun har laget dokumentarfilm om sitt liv,  holdt foredrag og deltatt i tv program og debatter. Vi kommer helt sikkert til å høre mer fra henne.

Et flott forbilde og inspirasjonskilde!

Her kan du lese mer om Marte W Goksøyr, og  Omtale av boka.

Skyggedød

Jeg har ikke lest noe særlig av Anne Holt tidligere. Romanen Skyggedød kom jeg tilfeldig over på biblioteket.Den handler om dødsfallet til en åtte år gammel gutt, Sander. Foreldrene forteller at han har falt fra en gardintrapp i sin egen stue, landet på en lommelykt, og slått seg i hjel. Dette skjer samme dag som bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya 22. juli 2011. Det er den lille katastrofen i skyggen av den store. En svært uerfaren politimann får saken. Han mistenker at ikke alt er som det skal være i Sanders familie. Han overvinner sitt engstelig hoppende adamseple, og øvrige begrensninger, og gir seg ikke før saken er løst. Inger Johanne Vik er klassevenninne med Sanders mor og blir også dratt inn i saken.

Den offisielle oppfatningen var at Sander var en uvøren gutt med ADHD, som hadde lett for å skade seg. Det ubehagelige og viktige i romanen er hvor lett vi slår oss til ro med denne typen forklaringer. Sannheten blir for ubehagelig, og privatlivet i familien er så beskyttet. Faktisk mer beskyttet jo større villa man bor i. Og Sanders familie bor i en stor og flott villa i et pent strøk.

Som krim er ikke boken særlig spennende. Men den tar opp et viktig tema på en god måte, og historien er godt fortalt. Jeg skal lese flere bøker om Inger Johanne Vik, dette er den siste i en serie på 5.

Her er Dagsavisens omtale av boka, som jeg er ganske enig i.