Året rundt, januar

Alf Prøysen er en av min barndoms helter. Og den første offentlige personen som jeg oppfattet at var død, og da ble jeg skikkelig lei meg. Jeg hadde jo hørt ham i barnetimen for de minste og han hørtes så koselig ut med den sparegrisen som skulle få toøringen sin. For ikke å snakke om Kanutten og Romeo Klive på barne TV i svart og hvitt! Prøysen har skrevet så mange fine viser og historier. «Året rundt» er en av dem. Siden jeg har blitt bestemor vil jeg prøve å lære meg denne sangen. Første vers er om januar, så kommer det nytt vers for hver måned, med forskjellig melodi til alle versene.

Melodi: Bjelleklang (verset)

«Jeg heter januar

Og jeg er svær til kar

Og kommer jeg så må du ikke gå med nesa bar

Men gaver kan jeg gi

Hvis du vil stå på ski

Så strør jeg snø på vei og sti

I bakkehell og li!»

-Alf Prøysen «året rundt»

.

Januar

Januar. Med så vakkert lys, om det enn er lite. Med solen rett imot og solnedgang klokken fire.

Januar gjør oss ikke bortskjemt, vi blir så glad for det vi får. Et fantastisk lys før solen går ned og det blir mørkt klokken halv fem.

Januar gir oss en helt ny og blank kalender, som gjør oss fulle av gode forsetter, enten vi innrømmer det eller ikke. Vi har jo hele året foran oss!

Dette sitatet av Frank Kafka oppdaget jeg på ferie i sommer, i en bokhandel i England: «Paths are made by walking». Det traff meg på et vis. Det er bare å sette i gang og lage en sti. Så blir det lettere å gå.

Men hvor mange ganger må man gå før det blir en lettgått sti?

 

 

Harespor

Svisj svosj svisj svosj….  Skiene glir sakte gjennom et tykt lag med nysnø.  Vannet ligger vidstrakt foran oss. Endelig, etter mange dager med snøvær på tvers, fikk vi en fin skitur. Riktignok overskyet, men ganske så vindstille. Lyset gjør at konturene i snøen nesten er visket ut. Det er hvitt og grått og gråhvitt så langt øyet kan se. Bare brutt av noen svarte steiner og småbusker her og der.

Tre skiløpere og to små hunder. Alle nyter turen der vi brøyter våre egne spor. Hundene løper  etter sin egen snute, men velger ofte å spare krefter ved å gå i skisporet de også.

Et harespor krysser vårt, og det dukker opp en strofe i minnet: Du skal itte sette snare når du ser et harespor.  Hvordan var det nå igjen? Det som flyg og spring og gror? Jo, du ska itte trø i graset. Einar Skjæråsen.  Graset ligger i dvale under oss, og her går vi på skiene. Svisj, svosj.  Jeg surrer på linjene av Skjæråsen, bit for bit, til slutt har jeg puslet sammen hele diktet, sånn som jeg husker det:

 

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset, spede spira lyt få stå

Mållaust liv har og ei mening du lyt sjå og tenkje på

På  Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå.

*

Du ska itte røre reiret. Reiret er ei lita seng

Over tynne bån brer erla ut si vare, varme veng

Pipet i den minste strupe skal bli kvitring over eng

*

Du ska itte sette snare om du ser et harespor

Du skal sjå deg før og akte alt som flyg og spring og gror

På Guds jord og i hass hage treng du sjøl en storebror.

Einar Skjæråsen

 

Det er nå merkelig dette, hva som ligger lagret i minnet. For eksempel et dikt, vekket av et harespor. Jeg hører Einar Skjæråsen som leser det med inderlighet og varme, i min indre radio.  Et nydelig og klokt dikt, som er fint å meditere litt over på skitur.

Med ett dukker en av hundene opp, med en stivfrossen lemen i kjeften.  Det blir litt action for å overbevise den om at lemen til lunsj er en dårlig ide, så glir vi videre på skiene innover i det hvite landskapet, svisj, svosj.