Jeg er knakende stolt av alle mine barn!
Men at de har blitt som de er, det er ikke min fortjeneste!
Noen ganger liker jeg å tro det. At det er min fortjeneste. Men jeg vet at kraften de har i seg til å vokse og bli store ikke kommer fra meg.
De hadde nok lært å gå og løpe, snakke og spise selv uten min hjelp.
For ikke å snakke om kraften de har til å utforske verden og å vokse inn i et sosialt fellesskap.
Vi foreldre kan legge forholdene litt til rette, så vokser ungene opp helt av seg selv.
Vi begynte med småbarn i huset på 80-tallet. Den gangen var den svenske journalisten og nibarnsmoren Anna Wahlgren en guru i barneoppdragelsen.
Vi var fascinert av hennes tro på selvstendige barn. Og vi leste mye i boken hennes, selveste Barneboka:

Et resultat av Anna Wahlgrens påvirkning i vårt hjem, var at gutten vår kunne koke havregrøten sin selv da han var to år gammel. Gjester ble overrasket over at det gikk an. Men lille tassen syns det var gøy. Han stod på en stol, holdt seg i komfyrvernet (som var skrudd godt fast i benken) og rørte i grøten sin.
Anna Wahlgren mente at barn skulle få være til nytte og få skikkelige oppgaver fra de var ganske små. Ikke bare tro at de var til nytte, men virkelig være det. Det er en fascinerende tanke.
En annen Anna Wahlgren-ting som vi praktiserte, var at vi lot småbarna leke alene en stund før formiddagsluren, med leker som ikke var fremme til andre tider. Det fungerte også veldig bra.
Anna Wahlgren er i nyere tid blitt avslørt av sine barn, hun hadde sine problemer og var nok ingen perfekt mor. Muligens ikke engang en god mor. Jeg har forresten prøvd å definere hva som er en god mor tidligere i dette innlegget.
Til tross for det hadde hun noen gode tanker når det gjaldt livet med småbarn i huset.