Heldig?

Foto:flickr, Kecko

Jeg tenker på dette med å være heldig.

Hvis jeg blir påkjørt av en bil og bare brekker armen, er jeg heldig da?

Hvis jeg får kreft og blir frisk igjen etter ett år, er jeg heldig da?

Hvis jeg faller 6 meter fra et stillas ned på betong og brekker så mange bein i kroppen at jeg må omskoleres, men overlever tross alt, er jeg heldig da?

Noen kaller det hell i uhell. Du var heldig, for det kunne jo endt mye verre, sier de. Jeg vil kalle det uheldig.

Å komme ut for sykdom eller en ulykke, og måtte kjempe en tøff kamp for å komme tilbake til hverdagslivet, skritt for skritt. Det er uheldig.  Uflaks. Pytons dritt.

Heldig?

Jeg tror det de egentlig mener å si er «Jeg er bare så usigelig glad for at det ikke gikk enda verre med deg!» En snodig måte å si det på er: «Du var tross alt heldig! »

Hvis den personen har vært heldig, hva da med oss andre, friske og raske?

Vi, som har gått igjennom dagen uten å ha blitt påkjørt av en bil, oppdaget kreft eller falt 6 meter ned på betongen (bank i bordet! ). Hva skal vi si om oss? Svineheldig? Griseflaks? Ingen blomsterpotter i hodet eller andre ulykker i dag. Luksus, hell og lykke. Hurra! Vi burde smile dagen lang!

Her et fantastisk, lite vers om hell og uhell, som kan passe bra i denne sammenhengen.  Jeg fant det på en nettside som heter siterte sitater, og forfatter er Dag Evjenth.

«Burde man ikke nikke,

tilfreds, og glede seg litt

hver gang man nesten, men ikke

blir truffet av fugleskitt.»

Dag Evjenth

Foto:Camdiluv, wikimedia commons

Sluk

Lars Saabye Christensen er en ordkunstner som jeg alltid har satt stor pris på.

En av mine favoritter er romanen «Herman» som kom ut i 1988. Det er historien om en 11år gammel Oslogutt som blir syk og mister alt håret. Hermans skrå betraktninger på livet og alt han kommer ut for, byr på så mye vidd og humor. Boken har også blitt film. Les mer om Herman her

Romanen SLUK kom ut i 2012.

Tittelen er i seg selv underfundig. Man fisker med sluk, man kan bli slukt, og man kan selv sluke. Eller falle ned i et sluk….

Romanen er delt i 3 deler.

Første del handler om Christian Funder, 15 år, som er på ferie med moren på hytta på Nesodden. Christian har en skrivemaskin og skal skrive dikt om månen. Året er 1969, og alle venter spent på månelandingen. Skrivemaskinen er klar, overskriften er klar, og Christian venter på inspirasjon til å gjøre diktet ferdig. Far skal komme på lørdag, men han brekker benet og Christian og mor blir alene hele sommeren. Det er en fin skildring av forholdet mellom Christian og moren, og sommeren på hytta i slutten av 60 tallet. Christian har, som Herman, et skrått og underfundig blikk på livet. Han blir venn med jevnaldrende Ivar, noe moren ikke liker, til tross for at hun har sagt at han må være snill med Ivar. Og han blir forelsket. Det blir dramatikk og månelandingen blir på en finurlig måte en del av denne dramatikken.

Andre del av boka er en roman som Christian Funder har skrevet. Det er en roman med mye ulykker og elendighet, fra en amerikansk småby. Hovedpersonen er ansatt som mellommann, dvs den som skal gå til de pårørende og fortelle at noen er død. Og i denne byen står ulykkene i kø, så det er mye å gjøre. Også her ender det med dramatikk.

I del 3 er vi tilbake til senere i Christian  Funders liv. Han befinner seg på et behandlingsopphold i USA, og historiene flettes sammen.

Jeg kunne vært godt fornøyd med første del, som er den lengste delen. Det var der jeg følte meg mest hjemme. Denne tredelingen med forfatteren som barn, forfatterens produkt og forfatteren etterpå, er et grep som er fascinerende, men jeg skulle gjerne hatt en nærmere forklaring på hvorfor han har skrevet romanen akkurat sånn!

Lars Saabye Christensen forteller om boken her .