Tore Renberg leser sin egen roman i denne lydboken. Den varer i 19 og en halv time, og over 100 kapitler. Han er en fryd å høre på, fra ende til annen. Handlingen foregår i Stavangerområdet og Tore Renberg har rett dialekt, og leser med stor innlevelse, samme hvilken person det er som har ordet.
Boken handler om mange forskjellige personer, og det veksler fra kapittel til kapittel hvem som er i fokus.
Det er tobarns faren Pål, som er fraskilt og enslig og har lagt seg opp en spillegjeld på en million. Det er de to døtrene hans på 13 og 15 år Tirill og Malene. Tirill er svartkledd og trassig, Malene er konkurranseturner og fars hjelper.
Det er 15-åringen Daniel William som bor i fosterhjem og har opplevd mye som han nekter å snakke om. Han elsker jenter, men han hater når de spør for mye, da får han bare lyst til å slå.
Det er 15 år gamle Sandra som er kristen og «skikkelig» helt til hun blir kompromisstløst forelsket i Daniel, og det ender med et sjalusidrama.
Det er døve og modige Veronika, som også er bergtatt av Daniel.
Og ikke minst er det en forunderlig trio som bor i samme hus. Søsknene Jan Inge og Cecilie, som har klart seg selv siden de var barn, da moren døde og faren dro til USA. Jan Inge har brukt all sin tid på å se horrorfilmer, søsteren har vært prostituert siden hun var 13. Sammen med dem bor Rudi, en intens, rastløs, lang type som snakker i ett kjør og har vært kjæreste med Cecilie i 27 år. Hvis noen andre så mye som ser på henne, er han klar til å drepe.
De tre spiser flott frokost hver dag, med pen oppdekning og det hele, og har morgenmøte en gang i uken. Hagen er full av skrot, og huset har ikke vært malt siden 70-tallet. De driver et flyttebyrå, men det egentlige «firmaet» driver med kriminalitet. Jan Inge er firmasjefen, og er opptatt av å være en god og inspirerende leder, som tar vare på sine ansatte.
Denne trioen har et språk som ikke er til å tro, og de lever på samfunnets skyggeside. Men de har sin egen moral og yrkesstolthet. De bruker aldri narkotika til vanlig, kun en stripe kokain når de er på «jobb» . Det er de nøye på. De er imot unødvendig bruk av vold. Og de føler seg geniale i bransjen fordi de aldri har blitt buret inne, men alltid har sluppet unna.
Nå er de i ferd med å planlegge en «bransjeklassiker».
Etter å ha fulgt disse gjennom noen kapitler, er det så man kan forstå logikken. Det er det som er genialt med boken, den skaper ikke avstand til disse rare menneskene, men nærhet. Vi kommer innenfor og forstår hvordan de tenker, hva de drømmer om og hva de strever med.
Dette er en god bok, og jeg har betalt mine overdagspenger til biblioteket for å få tid til å bli ferdig med den. Jeg har tilbragt bilturen frem og tilbake til jobb i et kriminelt miljø i flere uker. Og selve forbrytelsen ligger der som en forventning. Hva skal skje, hvordan skal det skje?
Ett er sikkert, at disse utskuddene, med en tapt barndom og en aldeles alternativ moral, de bør ingen stole på. De gir en uhyggelig følelse av at de kommer til å begå noe uhyrlig, og så samles til en dugnad i hagen etterpå.
En advarsel må jeg komme med: De fleste personene i boken har et skrekkelig språk . Hvis du syns «Herre fuck Jesus, så glad jeg ble» , er sterk kost, så vil du bli herdet etter denne boken. Eller alternativt, ikke les den.
Tåler du en del, så er dette en god og underholdende bok. Den viser personene fra innsiden og det er mye god humor, samtidig som det er en spooky undertone. Du vet nemlig ikke hva disse personene er i stand til å finne på.
Jeg har kommet til cd nr 14 av 16 når jeg skriver dette. Like greit, for jeg bør vel uansett ikke røpe slutten på en sånn bok.
Anbefales !
Intervju med forfatteren finner du her: http://www.nrk.no/kultur/litteratur/_-en-ny-fase-i-mitt-forfatterskap-1.11259745
Tonetrinn 