Per Fugelli. En aktiv rikssynser med tversoversløyfe, som i sin tid var mot Dagfinn Høybråten og røykeloven. Jeg har ikke fulgt så nøye med på hva han ellers har ment, men registrert at han har vært der, og at han gjerne svømt på tvers av strømmen og skapt litt uro. Ganske kontroversiell og uredd, denne professoren i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo.
I presentasjonen av Fugelli på Universitetet i Oslos nettsider står bla dette: «Både i forskning og undervisning er han opptatt av hvordan fordeling av makt og goder i samfunnet påvirker menneskenes helse. Det dreier seg ikke bare om makt og goder i økonomisk forstand, men også om fordeling av verdier som trygghet, frihet og verdighet.»
Trygghet, frihet og verdighet. Det kan jeg like!
Det siste året har jeg lest to bøker av Per Fugelli . Begge har han skrevet etter at han fikk kreft.Den første boken leste jeg i mars. Det var «Døden, skal vi danse» ? Faktisk den første boken jeg skrev om her på bloggen. Hvis du vil lese det innlegget, er det bare å klikke her .
Nå har jeg lest «Journalen». Det er en alternativ sykejournal, skrevet av pasienten. Den handler ikke kun om diagnosen, men om hele Per.
Han har gått mange runder med kreften. Da han skrev Døden skal vi danse i 2010 kunne han ikke vite at han skulle gi ut en ny bok i 2013, fortsatt kreftsyk. Han har metastaser i lungene, og må vente på at de skal bli store nok til å fjernes.
Boken har form av dagboksnotater . Den starter 10.mai 2010 og slutter 30. mars 2013, en måned etter at den siste metastasen er fjernet.
Det handler en god del om familien, lek og herlige samtaler med barnebarn. Det handler også om prøvetaking og kontroller på sykehuset. Det handler om foredrag i mange forum, og en 17.mai tale fra Bryne 2012. Det handler om hva som er viktig i livet, om flokken, både familien og storsamfunnet.
Han skriver selv i forordet:
«Til sammen håper jeg at Journalen vil danne en collage hvor grunntrekkene i mitt menneskesyn og samfunnshåp blir synlige. Journalen er et humanistisk manifest som hyller:
– det sårbare, ufullkomne menneske
– det rause samfunn
– leken
– nysgjerrighetn
– en helsetjeneste som ikke bare er flink, men også snill
– sykdom som helsekilde»
Fugelli deler raust av sine personlige følelser og erfaringer. Det er modig gjort. Sammen med hans store klokskap og kunnskap om flokken, samfunnet og helsevesenet, gjør det denne boken helt spesiell.
Perspektivet går helt fra de innerste følelser alene om natten, til refleksjoner om den ytterste sirkel i storsamfunnet.
Den gir inspirasjon til å tenke over: – Hva er viktig i livet, og hvilket samfunn vil vi ha?
En klok og viktig bok som bør leses i små porsjoner, og gjerne flere ganger.
Tonetrinn 