I mangel av sverd

image

Ebba Haslund er en norsk forfatter som har skrevet en rekke romaner, både for voksne og barn. Hun debuterte i 1945, og skrev like til hun døde i 2009, 91 år gammel.

«I mangel av sverd» kom ut i 1995. Romanen handler om Espen Hoelfeldt, en mann i 60 årene, som fortsatt sliter med ettervirkninger fra krigens dager.

Fortellingen hopper tilbake til Espen sin familie i Oslo i krigsårene. Han var yngst av fire søsken, og var 14 år da krigen brøt ut. Med ungdommens overmot håper han og kameraten Leif at de skal få spille en rolle i motstandsbevegelsen.

Familien sliter med krigen på forskjellige måter, faren er lærer og blir sendt til Grini. Moren, som er husmor, holder familien med mat og klær under vanskelige forhold, og prøver å glatte over og roe ned gnisninger og konflikter som det etterhvert blir mange av. Alle blir satt på prøve og alle må forholde seg til en ny og tøff hverdag som varer mye lengre enn de tror. Espen viser solidaritet i form av  binders og rød topplue, men brenner etter å gå mer aktivt til verks. Både Espen og de tre søsknene vokser gjennom romanen i både alder og innsikt, på godt og vondt.

Ebba Haslund beskriver dette så godt, både på det personlige og det familiemessige planet. Persongalleriet er variert og troverdig. Det er ikke svart og hvitt, men nokså nyansert. Å leve gjennom år med krig kan prege mennesker for livet.  Det er det viktig for oss i etterkrigsgenerasjonene å huske på, det er mange mennesker som opplever krig også i dag.

Det tok litt tid før jeg ble fenget av denne boken, men et stykke uti ble jeg fullstendig revet med og måtte bare lese den ut. På slutten kom tårene i øynene, men slutten kan jeg selvfølgelig ikke røpe her.

De «gode gamle» forfatterne står seg fremdeles, det er bare å løpe til  biblioteket og låne flere bøker!

Om du vil lese mer om Ebba Haslund, kan du lese denne avisartikkelen, som ble skrevet i 2009: http://www.aftenposten.no/kultur/article3164659.ece

Og en utfyllende artikkel fra Norsk Biografisk leksikon her.

Vidunderbarn

image

Roy Jacobsen er en ny forfatter på min leseliste, selv om jeg har fått ham anbefalt flere ganger.

Jeg har lest romanen  Vidunderbarn. Boken ble utgitt i 2009, og fikk bokhandlerprisen det året. På lydboken er det Helge Winther-Larsen som leser.

Finn, ca 10 år, bor alene med mor i en blokk i Traverveien på Årvolll i Oslo. Det er en ekte drabantbyoppvekst på 60-tallet.

Når boken starter er Finn og moren er et lite samfunn i balanse, Finn takler guttemiljøet i gaten, gjør det bra på skolen , og han og moren er et bra team.  De pusser opp sammen, han maler nederst og mor maler øverst.

Det starter med oppussing, fortsetter med en ny leieboer på det ene soverommet, og ikke lenge etter dukker det opp et nytt familiemedlem. Det er Finns 6 år gamle halvsøster Linda, som trenger omsorg og et sted å bo. Mor tar saken, selv om det er den avdøde eksmannens datter.

Denne jenten ankommer alene med bussen, med en liten koffert og en skriftlig bruksanvisning. Et merkelig barn som nesten ikke snakker,  og krever sitt av både Finn og moren.

Å plutselig få en lillesøster med bussen er ikke enkelt. Finn kjemper sine kamper.  Han er sjalu på Linda, men han forsvarer henne med nebb og klør. Han gjør sitt for at hun skal klare seg, både i gaten og på skolen. Han strever for å forstå morens måte å takle problemene på, mens som voksen leser ser man at mye er gitt av de ytre rammene for denne moren. Hun kjemper hardt, men må resignere til slutt.

Og Finn taper noen illusjoner om hennes evne til å fikse alt, en hard men nødvendig skole for alle som vokser opp.

Romanen er godt og levende fortalt, mange passasjer er tatt på kornet. Jeg tenker innimellom på Lars Saabye Christensen pga de skrå betraktningene og sammenlikningene.

En god barndomsskildring, som viser at det er slett ikke er spøk å være barn. Og dette er et barn som tenker, tar ansvar og ordner opp for sin lille familie.

En grundig presentasjon skrevet av Ingar  Sletten Kolloen, utdrag fra boken og intervju med for fatteren finner du hvis du følger denne lenken.