Særlig sannsynlig?

Så særlig sannsynlig er det vel ikke

at  en morder som ikke vil tilstå, men hardnakket holder på en dekkhistorie

skriver selveste tilståelsen  ned i en dagbok og legger dagboken i en ulåst skuff?

Så særlig sannsynlig er det vel ikke at morderens  nye kjæreste rydder i gamle bøker i morderens  kjeller, og kjører bøkene til St.Hans bålet for at de skal gå opp i flammer neste dag. Og mellom disse bøkene fra kjelleren havner selveste dagboken fra kommodeskuffen i stuen? Med tilståelsen sirlig nedtegnet?

Så særlig sannsynlig er det vel ikke at akkurat denne kvelden før St. Hans er kvelden før mordsaken skal opp i retten? Og at politimannen som har etterforsket saken går tur med hunden sin på akkuret den samme stranden? Han har  gitt opp å finne løsningen. Han tror morderen blir frifunnet, mens magefølelsen sier noe annet, og han plages. Han går tur, uvel og rastløs.

Og hunden til politimannen, som er en ganske alminnelig hund , og ikke engang en ekte politihund, snuser rundt i bålet som er ferdig stablet opp, og klart til neste kveld, og henter et trofé til sin eier. Så kommer den, logrende,  med dagboken i kjeften, og legger den ved føttene til sin herre.

Og der slutter boken.

En ikke særlig sannsynlig slutt?

Det henger en engel alene i skogen

Påske og krim. Det er visst typisk norsk! Er det fordi vi sitter på fjellhyttene våre, langt fra folk, og trenger noe å gjøre? Først ut på ski med Kvikk Lunsj og appelsiner, så hjem og lese bok?

Min påskekrim i år var denne :

Uhyggelig tittel, og uhyggelig forsidebilde. Forfatteren skriver under pseudonymet Samuel Bjørk. Jeg hadde lest på nettet at den skulle være bra.

Og det er en tjukk bok, ca 500 sider. Når man skal ha en uke ferie er det jo godt med en bok som varer litt!

Mine stikkord om denne boken er : lettlest, makaber, urealistisk, fengende.

Engelen som henger i skogen er en seks år gammel jente. Politiet frykter at en massemorder er løs. Etterforskerne er en yngre kvinne og en litt eldre mann,  som begge har gått på en smell. De går inn i denne saken med full styrke, og jobber på spreng for at ikke flere liv skal gå tapt. Det er tydelig at morderen kjenner dem, for de blir utsatt for en katt og mus lek hvor morderen har full kontroll.

Det at barn er offer i denne krimen gir gysninger nedover ryggen.  Og at de er nyvasket og kledd opp i dukkekjoler  får meg virkelig til å grøsse og lure på hva slags morder dette kan være.

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen eller løsningen.  Jeg anbefaler boken om du er klar for en lettlest, urealistisk og makaber historie.

Og hva er det som gjør at vi underholder oss, og kobler av,  med sånne uhyggelige historier? Det lurer jeg virkelig på!

Asbjørn Slettemark anmeldte boken på sin blogg i november 2013. For å lese anmeldelsen, Trykk her!

Skyggedød

Jeg har ikke lest noe særlig av Anne Holt tidligere. Romanen Skyggedød kom jeg tilfeldig over på biblioteket.Den handler om dødsfallet til en åtte år gammel gutt, Sander. Foreldrene forteller at han har falt fra en gardintrapp i sin egen stue, landet på en lommelykt, og slått seg i hjel. Dette skjer samme dag som bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya 22. juli 2011. Det er den lille katastrofen i skyggen av den store. En svært uerfaren politimann får saken. Han mistenker at ikke alt er som det skal være i Sanders familie. Han overvinner sitt engstelig hoppende adamseple, og øvrige begrensninger, og gir seg ikke før saken er løst. Inger Johanne Vik er klassevenninne med Sanders mor og blir også dratt inn i saken.

Den offisielle oppfatningen var at Sander var en uvøren gutt med ADHD, som hadde lett for å skade seg. Det ubehagelige og viktige i romanen er hvor lett vi slår oss til ro med denne typen forklaringer. Sannheten blir for ubehagelig, og privatlivet i familien er så beskyttet. Faktisk mer beskyttet jo større villa man bor i. Og Sanders familie bor i en stor og flott villa i et pent strøk.

Som krim er ikke boken særlig spennende. Men den tar opp et viktig tema på en god måte, og historien er godt fortalt. Jeg skal lese flere bøker om Inger Johanne Vik, dette er den siste i en serie på 5.

Her er Dagsavisens omtale av boka, som jeg er ganske enig i.

Der hvor roser aldri dør

Jeg er ingen stor fan av krimlitteratur, spesielt ikke veldig spennende eller blodig krim…. Men den slitne menneskekjenneren Varg Veum kan vel være godt selskap i bilen frem og tilbake til jobb?

De siste dagene har han underholdt meg i historien om den lille søte Mette på 3 år som forsvant fra sandkassen utenfor huset sitt for nesten 25 år siden.

Moren vil gjøre et siste forsøk på å oppklare saken, og Varg går på oppdraget med krum hals. Han oppsøker det ene miljøet etter det andre, stiller akkurat de rette spørsmålene på akkurat rett måte, og gir seg aldri. Han får  folk til å fortelle ting som politiet ikke greide å avdekke når saken var fersk. Han avdekker lag på lag med hemmeligheter, spor og blindspor, og holder spenningen oppe til siste cd.

Selve handlingen skal jeg ikke si så mye om, det er jo en krim, men det er et godt plott, så mye kan jeg vel si.

Som vanlig foregår handlingen i Bergen, til glede for oss som bor på disse kanter, og kan se for oss Varg på sine tokt rundt i byen og nærliggende områder. Staalesen er en levende bypatriot og kan masse historie om Bergen. Jeg har vært med ham på byvandring en gang, og det var veldig interessant.

Lydboken er lest av Lasse Lindtner, noe som er en opplevelse i seg selv. Han er et helt persongalleri av stemmer og dialekter og utfyller bildet perfekt.

«Der hvor roser aldri dør» kom ut i 2012, og er roman nr 46 fra Staalesen . 18 av disse handler om Varg Veum.  I tillegg har han skrevet tegneserier og drama.  Romanene om Varg Veum er oversatt til 17 språk, i flg wikipedia. En produktiv og populær forfatter altså.

For meg var det et hyggelig gjenhør med en gammel kjent, både Veum og Staalesen har sine karakteristiske trekk som man kan like eller ikke like. Jeg lot meg sjarmere og underholde av begge.

Gunnar Staalesen forteller selv om boken her.