SOS Barnebyer

Å gjøre verden til et bedre sted for noen, det må vel være noe av det mest meningsfylte man kan gjøre?

Det er mange gode organisasjoner man kan støtte, jeg har valgt SOS Barnebyer. De gir barna en familie, en SOS-mor, skolegang, oppfølging når de flytter hjemmefra, hjelp til å etablere seg som voksen, og et hjem å komme tilbake til på besøk.

Og de lykkes. Her er noen tall som sier noe om det store bildet. Størstedelen av SOS- barna klarer seg bra! Det er kjekt å lese!

I dag fikk jeg en hilsen i posten. Det var en liten kalender, og et brev. Det er kjekt å vite at vi kan gjøre en forskjell for noen, på en enkel måte.

Noen har sagt: Alle barn er våre barn! Det føles ofte maktesløst at verden er så urettferdig og at så mange mennesker lider. Det handler mye om politikk og ressursfordeling. Og vi må tenke og diskutere, stemme ved valg og engasjere oss. Gjøre kloke valg i hverdagen og alt som kan bidra til at verden  blir bittelitt bedre. Men det blir ofte mye snakk og lite handling.

I dag ble jeg minnet om at mitt lille bidrag betyr noe for noen.

Helt konkret og håndfast. Mat og klær, mor, søsken og skole.

Takk SOS barnebyer for at dere minnet meg om det!

Har du lyst å lese mer, eller bli SOS- fadder, så se her:

https://www.sos-barnebyer.no/stott-barna

 

Brevet

Det ligger et brev på kjøkkenbordet.

Fra India.  Kan man lukte India? Bål og røyk og husdyr og desinfeksjonstabletter?Brevet lukter ingen ting.

Jeg åpner, og finner et bilde av en liten gutt. Så stor han har blitt. Han står alvolig og ser på meg. Genseren er litt kort på ermene. Typisk i voksealderen.  Han er  åtte år og går i fjerde klasse allerede. Det går visst bra med ham.

Jeg har aldri møtt ham. Vet ikke om han er ekte en gang. Men jeg vil ikke reise til India for å sjekke det. Prisen for den flybilletten kan nok gi gutten utdanning, langt på vei. Og jeg stoler på at han er ekte.

Jeg var i India for to år siden. India var overveldende. Jeg kjente den lukten som jeg tror er India-lukt, og jeg så veldig mange barn. Noen solgte småting på gaten og de svermet rundt oss rike hvite. De løp om kapp for å komme først. Jeg kjøpte litt, og hadde vondt inni meg. De hadde dårlige klær og var tynne og skitne. De hang på oss og vi slapp ikke unna før vi lukket bildøren og kjørte.

Det er så mange mennesker i India, over én milliard. Nærmere bestemt  1 210 000 000 mennesker. Det er et svimlende tall.  Og mange er fattige.

Hva kunne vel jeg gjøre med det? Ingenting. Jeg dro hjem.

Vel hjemme igjen ba jeg om å få bli fadder til et fadderbarn fra SOS Barnebyer. Fra sør i India, ikke så langt fra det stedet jeg hadde vært. Det hjalp meg litt å tenke på at vi kunne bidra til at ett barn fikk det bra.

Et sted å bo, nok mat, å gå på skole, en flokk å høre til i. En mor. Det er fint å tenke på.

Jeg leser brevet og ser på bildet av gutten, og prøver å uttale navnet hans. Han har vokst siden sist. Jeg håper at han får leke og ha det gøy, at han får være barn.

En dråpe i havet bare.  Men i alle fall en dråpe.

Vil du vite mer? SOS Barnebyer, Norge

Tanker om vekst

Jeg  er knakende stolt av alle mine barn!

Men at de har blitt som de er, det er ikke min fortjeneste!

Noen ganger liker jeg å tro det. At det er min fortjeneste. Men jeg vet at kraften de har i seg til å vokse og bli store ikke kommer fra meg.

De hadde nok lært å gå og løpe, snakke og spise selv uten min hjelp.

For ikke å snakke om kraften de har til å utforske verden og å vokse inn i et sosialt fellesskap.

Vi foreldre kan legge forholdene litt til rette, så vokser ungene opp helt av seg selv.

Vi begynte med småbarn i huset på 80-tallet. Den gangen var den svenske journalisten og nibarnsmoren Anna Wahlgren en guru i barneoppdragelsen.

Vi var fascinert av hennes tro på selvstendige barn. Og vi leste mye i boken hennes, selveste Barneboka:

Et resultat av Anna Wahlgrens påvirkning i vårt hjem, var at gutten vår kunne koke havregrøten sin selv da han var to år gammel. Gjester ble overrasket over at det gikk an. Men lille tassen syns det var gøy. Han stod på en stol, holdt seg i komfyrvernet (som var skrudd godt fast i benken) og rørte i grøten sin.

Anna Wahlgren mente at barn skulle få være til nytte og få skikkelige oppgaver fra de var ganske små. Ikke bare tro at de var til nytte, men virkelig være det. Det er en fascinerende tanke.

En annen Anna Wahlgren-ting som vi praktiserte, var at vi lot småbarna leke alene en stund før formiddagsluren, med leker som ikke var fremme til andre tider. Det fungerte også veldig bra.

Anna Wahlgren er i nyere tid blitt avslørt av sine barn, hun hadde sine problemer og var nok ingen perfekt mor. Muligens ikke engang en god mor. Jeg har forresten prøvd å definere hva som er en god mor tidligere i dette innlegget.

Til tross for det hadde hun noen gode tanker når det gjaldt livet med småbarn i huset.

Himmelen er for alle

Romanen «Himmelen er for alle» ble utgitt i 2012, og er oppfølgeren til «Å bake kaker i Kigali», som jeg har skrevet om tidligere.

I den første boken var det moren i familien;  Angel, som var hovedpersonen.

I denne boker er det Benedict, eldste sønn og 10 år gammel, som bærer fortellingen. Familien har flyttet fra Rwanda til Swaziland pga farens jobb.

Benedict elsker naturen med dyr, insekter og fugler, og han har mange kloke tanker og betraktninger. Han har også stor omsorg for menneskene rundt seg, og får god kontakt med mange. Selv om han har to eldre søstre (og to yngre brødre), føler han  på ansvaret som familiens eldste sønn.

Boken handler mye om Benedicts familie og nabofamilien. Begge disse familiene har barn som de har tatt til seg fordi foreldrene er døde. De er mange som må dele på oppmerksomheten, men jeg har en følelse av at det ligger en trygghet i bunnen, de voksne viser vei gjennom omsorg og i det å ordne opp på en klok måte hvis noe er vanskelig.

Aids har tatt mange liv i Swaziland, og kong Mswati arrangerte en helt spesiell anti-aids kampanje, som kanskje ikke var helt vellykket. Denne har fått sin plass i fortellingen.

Mama Angel baker fortsatt kaker, men kaketradisjonen er ikke så godt innarbeidet i Swaziland. De må finne en helt ny forretningside, noe Benedict bidrar sterkt til.

Det er mye interessant dagligliv i boken, og mange personer. Men det er Benedict vi blir best kjent med.  Gjennom de mange små historiene i den store, blir alvorlige tema berørt på en enkel og underfundig måte.

Det var fint å se Afrika gjennom øynene til en ti år gammel gutt, og kommer det en oppfølger til denne har jeg lånekortet klart!

Godt nyttår!

Foto: MichaelMaggs, wikipedia

Ja, jeg mener det!

Det er nå vi egentlig burde feire nyttår!

Det er på denne tiden av året at det gamle tar slutt, og det nye begynner. Det har jeg virkelig merket etter at barna våre ble ungdommer.

Det er så mye spenning på denne tiden! Og så mange sceneskift.  I hvert fall for barn, unge, og unge voksne!

Hva skal du gjøre til neste år? Kommer du inn? Hvordan går det på studiet? Kommer du ut igjen?

Noen skal bli de eldste i barnehagen

Noen er ferdig med barnehagen og skal begynne på skolen.

Veldig mange er ferdig med et klassetrinn og skal begynne på et nytt.

Noen skal begynne på ungdomsskolen.

Noen skal starte på en ny skole eller et nytt studium.

Noen er ferdigstudert og skal ut i arbeidslivet.

Hybler tømmes, flyttelass kjøres og avskjedsklemmer klemmes: Lykke til videre!

Det er tiden for oppbrudd og avskjed, nye planer og nye starter.

Og foreldrehjerter banker i spenning og svulmer av stolthet.

I juni tar året slutt. Og til høsten begynner «neste år».

Det er nå om sommeren vi virkelig burde feiret nytt år!

Ved det vanlige nyttår er jo alt ved det gamle!

Derfor ønsker jeg alle:  Godt nytt år, og takk for det gamle!

Gratulerer til alle som er ferdige med noe!

Lykke til alle som skal starte med noe nytt!

Og nyt sommeren i mellomtiden!

Foto: strangeLine, Deviantart

Minimumskrav til mødre?

Av en eller annen grunn har jeg kommet inn i en stim med mammablogger, som feks denne her   eller denne. Og en form for antimammablogger , som f.eks denne.  eller.    denne. De førstnevnte briljerer med pent interiør, lekre barneklær og hjemmelaget kjempesunn mat, mens de sistnevnte reflekterer litt mer kritisk over mammarollen. Jeg vet at jeg kategoriserer fælt nå, håper dere ikke tar det ille opp. Alle disse bloggene er fine, på hver sin måte! Og nå hiver jeg meg på bølgen og mammablogger litt jeg også, selv om mine barn er store.

Spørsmålet er om det ligger et for stort press på foreldre, da spesielt mødre, om at alt skal være så vellykket og perfekt hele tiden. Ikke alle vil, eller endog kan, følge opp dette racet om å være verdens beste mamma og gjøre alle de rette tingene, med et smil om munnen. Og er det egentlig det beste for barna?

Dette var de faktisk opptatt av i 2005 også, bare se denne artikkelen fra VG nett. Her er det mye klok tale.

For meg er småbarnsfasen over for lengst.Men jeg har gjort noen erfaringer som jeg har lyst til å dele. Litt springende blir det muligens, men det er dette som ligger meg på hjertet akkurat i dag.

Påstand 1: Det meste man kjøper til babyen er egentlig til de voksne. Bare babyen er varm og tørr og får mat og kontakt er den fornøyd. Fine senger, klær og vogner er for foreldrene sin del. Og det er et poeng syns jeg. Veldig mye av det vi styrer med som foreldre er for vår egen del, for at vårt bilde av et vellykket familieliv skal bli oppfylt.

Voksenstyr som jeg mener at barn ikke har bruk for er f.eks.brødskivefigurer i matpakken, interiørdesignete barnerom, moteklær for småtasser.  Disse tingene fyller først og fremst de voksne sine behov. Barn har ikke nødvendigvis vondt av at voksne styrer på med dette, men la oss i alle fall ikke ha dårlig samvittighet vi som ikke gjør det! Tenk på det som en hobby, noen liker å lage brødskivefigurer, og noen liker noe annet. Da trenger du ikke ta det som en trussel hvis noen viser det frem, mer enn om noen viser frem en annen hobby, f.eks. frimerkesamlingen sin!

Påstand 2: Det er ikke lett å gi videre noe man ikke har selv. Derfor skal du tenke over hva du selv liker, og formidle denne gleden videre til barna. Noen liker å bake, noen liker å skru på bil, noen liker båtlivets gleder. Når barn blir med voksne på sånne ting så smitter gleden. Du trenger ikke forandre deg for å være en god mor, det du har å gi er like verdifullt som det andre foreldre har. Det er bare så irriterende at barn har en tendens til å synes at det de andre har og gjør er kjempegjevt, mens det vi driver med er en selvfølge! Men dette skjønner de når de blir voksne, helt sant!

Påstand 3: Det er ikke realt å forvente at barnet ditt skal være mer voksen enn du er selv! Her tenker jeg på dette med disiplin og selvdisiplin.  Å ta en trøtt og sulten unge med seg i butikken rett etter barnehagen, det må man av og til. Men gi for guds skyld den ungen noe å spise! Toppen av kransekaken er når lille vennen får ta en youghurt og legge i handlevognen og mor sier,nei den skal du få når vi kommer hjem! Etter middag! Jeg syns barn som blir påtvunget handletur på tom mage bør få noe å spise i butikken. Et eple, en banan, en fiskekake, eller et grovt rundstykke, det er mange sunne alternativer. Hvis et eple er fortært før du kommer til kassen, så ber du bare kassamannen om å ta betalt for et annet eple to ganger, det går faktisk opp i opp.

Jeg har prøvd å tenke over hva jeg tror barn trenger av grunnleggende ting. Hvis dette er i boks så tror jeg vi foreldre kan blomstre på hver vår måte med god samvittighet!

• Behovet for trygghet, at noen tar vare på meg.
• Behovet for å bli sett og elsket, at de tar meg og mine signaler på alvor
• At de slipper meg løs så jeg kan gjøre mine egne erfaringer når jeg er moden nok.
• At de inkluderer meg i fellesskapet og lar meg få mange gode kontakter
• At jeg får mulighet til lek og utvikling ut fra mine egne interesser
• At de voksne skiller mellom sine egne behov og mine behov.

Hvis noen har synspunkter på disse tankene mine blir jeg veldig glad for en kommentar. Og hvis dere har flere gode punkt til listen over hva barn egentlig trenger…