En sommer er over

En sommer er over

men minnene om den består

en sommer er over

men vi skal ses igjen til neste år.

Var det Anita Hegerland som sang? Eller Wenche Myhre?  Husker ikke riktig, men det er i hvertfall en strofe som har festet seg i hodet mitt.

Sommeren er vel egentlig ikke over før 1. september, men ferien er over for i år. Nå er det jobb og hverdag som gjelder.

Vi har hatt en drømmesommer! Mye sol og varme, mye uteaktivitet og naturopplevelser.

Og ikke minst, jeg har vært på sommerleir. En uke på folkehøyskole med full pensjon og masse kjekke folk. Hva vi gjorde der?  Vi trente hundene våre til å hoppe hinder og løpe gjennom tunneler. Det er mye vanskeligere enn du tror. Og mye gøyere enn du tror! Av alle unyttige ting er dette en av de beste.

Og selv om man ikke kjenner så mange, – jeg kjente faktisk bare én fra før, så er det så lett å snakke med folk!  Det er bare å si ordet hund, så er man i gang.  Eller feltfeil. Eller fremadsending. Kjempegreit.

Noen diskuterte til og med om det er et framforbytte man gjør når man åpner døren og går inn på do. Det viser ekte engasjement! Og at hjernen er en forunderlig sak, som jobber døgnet rundt med det man interesserer seg for.

Agility er uannsett et uuttømmelig tema. Hvem disse folkene egentlig var, hva de jobber med og om de har barn, det aner jeg ikke. Det hadde vi ikke tid til å snakke om.

Jeg har tatt bilder av måker også. Og jeg har grunnet en vegg.

Jeg håper du og har hatt en fin sommer, og er noenlunde ladet opp til høsten!

Gleden ved å lære

I dag har jeg vært på kurs hele formiddagen.

Å lære noe nytt er kjempespennende, og siden jeg har to hunder, hender det at jeg havner på hundekurs. Denne gangen var det agility, som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg, Agilityfryd.

Vi hadde en flink instruktør, og han utfordret oss til å prøve litt vanskelige ting.

Vel hjemme igjen tenker jeg på hvor fint det er å lære noe nytt, selv om man er voksen for lenge siden.

Og hvor kjekt det er å ha noe man kan utvikle seg i , enten det er en sport eller en annen type hobby. Jeg begynte å tenke over hvor mange faser en sånn innlæring egentlig har.

I første fase av å lære noe nytt, trenger  man å få fatt i hovedprinsippene. Man kan ingen ting, og man vet det.  Men det finnes jo alltid et utviklingspotensiale. Derfor blir det kjempestor fremgang i starten.

Etterhvert skjønner man at det er utrolig mye å lære.  Den «fliken»man har fått tak i er bare en bitte liten del. Da får man lyst til å lære mer, og der er kjekt å lytte til alle som har litt mer erfaring. Men det er vanskelig å vurdere det man hører,  og det er lett for at men tar det meste for «god fisk».

Senere kommer man til et punkt hvor man har grunnlag for å gjøre seg opp sine egne meninger, og  diskutere med andre. Man kan også lettere evaluere seg selv og legge brukbare planer for egen trening.

Og etterhvert oppdager man at noe som var kjempevanskelig i starten og krevde ekstremt mye hjernevirksomhet, etterhvert virker ganske logisk og nokså naturlig.

Dette er fascinerende!

Læring, bearbeiding, utvikling, ny læring. Som en livets spiral!

Agilityfryd!

Dette innlegget inneholder både hverdagsagility, og hverdagsfilosofi. Det  første først: Agility er en form for hinderløp for hunder. Hunden skal gjennom en bane og passere hopphinder, tunneler , høye rare ting den skal løpe over,  og føreren skal vise veien slik at hunden tar alle hinderne i riktig rekkefølge. Her kan du se hvordan en agilitybane kan se ut.

For å lære agility bør man gå på kurs, for man kan skremme eller skade hunden hvis man trener feil. På agilitybanen er det ikke lov å kjefte eller rope nei til hunden . Hunden skal være glad og energisk og styrte avgårde med stor selvtillit. Samtidig må den følge signalene til føreren. For å trene inn dette må man trene små biter om gangen, og belønne mye. Belønning kan for eksempel være leke eller godbit, eller høylytt ros og ablegøyer, hvis hunden liker det.

Agility er noe som de fleste hunder elsker, og min eldste hund er intet unntak. Vi har gått et par kurs og trent litt på egenhånd. Vi er langt fra konkurranseklare, men vi koser oss med det begge to. Eller dvs vi koste oss med det helt til høsten kom. Først ble det mørkt på banen om ettermiddagen, så kom frosten, så kom vinteren, og jeg som hadde holdt på med denne treningen ca to ganger i uka, kom helt utav det. Og jeg glemte hvor kjekt det egentlig var!

I dag har jeg vært på min første agilitytrening på 7mnd, og jeg var kjempespent på hvordan det skulle gå. Husket hunden noe som helst av det vi hadde øvd på? Og husket jeg det?

Jeg tok hunden ut av bilen og med på en liten luftetur. Da vi kom tilbake dro hun meg etter seg inn på banen hvor hindrene sto klar. det var tydelig at hun visste hvor vi skulle! Og det er lenge siden jeg har sett henne logre så mye!

Av med båndet,  og jeg sendte henne over et par hopphinder. Det gikk som en lek! Hun fulgte signalene mine like godt som i oktober, og føk over hoppene og gjennom tunnelen. Ikke det at vi var så skrekkelig flinke i oktober altså, men det var tydelig at mye av det vi hadd øvd på satt fremdeles.

Ikke godt å si hvem som koste seg mest! Jeg tror vi frydet oss like mye begge to, og tiden fløy, selv om det regnet!

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke over en av livets finurligheter: Det er lett å komme utav ting når man ikke har gjort det på en stund. Dette gjelder selv om det er en kjempegøy ting! Dørstokkmila kan være lang når det er lenge siden sist! Sånn er det i alle fall for meg!

Konklusjon: Ikke glem hva du syns er gøy og sørg for å gjøre det ofte!

Så jeg ser inn i disse øynene

Foto:tonetrinn

og sier: Jeg lover, vi skal kose oss med agility fremover, og unghundvillbassen skal også få gå på agilitykurs!