Syrinpikene

Syrinpikene (2016) er en bok som har fått mange gode terningkast, og gode omtaler. «En viktig del av historien, som aldri må glemmes!» står det i en av omtalene av boka. Og det er jeg så klart enig i, siden romanen handler om kvinner i konsentrasjonsleiren Ravensbruck under andre verdenskrig.

Forfatter er amerikanske Martha Hall Kelly, og dette er hennes debutroman.

 

Syrinpikene har tre fortellerstemmer:

Det er Caroline, som bor i New York og jobber frivillig på det franske konsulatet der.

Det er Kasia, en tenåringsjente som bor i Polen . Når Hitler invaderer Polen er hun klar for å gå inn i motstandsarbeidet.

Det er Herta, en tysk ung lege, som drømmer om å bli kirurg, men siden hun er kvinne kan hun bare bli hudlege eller noe annet passende.

I hvert kapittel skifter jeg-personen mellom disse tre. Starten av boken handler mest om Caroline, som prøver å hjelpe franskmenn med å skaffe seg visum til USA for å komme seg vekk når krigen bryter ut. Caroline blir svært forelsket i en fransk mann, som heter Paul, og har kone i Frankrike. Paul drar tilbake til sin kone, men Caroline klarer ikke å glemme ham. Hun arrangerer veldedighetsball og innsamlinger for å hjelpe trengende i Frankrike, og hun jobber med adopsjon av franske barn. Caroline og Paul har en het kjærlighetshistorie som slynger seg gjennom hele romanen.

Kasia, i Polen, får kjenne krigen på kroppen. Hun ser flyktningestrømmen når Hitler invaderer Polen, og soldater i gatene blir et vanlig syn. Jøder blir deportert, tilfeldige polske borgere blir tatt til fange, og arisk utseende barn blir stjålet fra mødrene sine. Kasia, som bare er 16 år , trygler sin eldre kamerat Pietrik om å få være med i den hemmelige motstandsbevegelsen. Hun har jo erfaring fra speideren! Til slutt gir han etter og gir henne noen små oppdrag. Hun blir oppdaget av tyskerne, og sammen med søsteren, moren og flere venner blir hun tatt til fange og satt på toget til Ravensbruck.

Herta er nyutdannet tysk lege og drømmer om å bli kirurg. Hun ser en annonse i avisen: «Lege ønskes til omskoleringsleir for kvinner, 90 km nord for Berlin, i nærheten av feriebyen Fürstenberg ved Scwedtsee.» Slik havner Herta også i Ravensbruck. Her deltar hun i medisinske eksperimenter på fangene, og får gjøre kirurgiske inngrep.

Slik møtes hovedpersonene, og historien blir fortalt fra både overgriper og offer sin side.

Caroline treffer Ravensbruck – ofrene etter frigjøringen når hun sørger for at de får komme til USA for å få kirurgisk hjelp etter mishandlingen.

Det er en stygg og brutal historie.  Ravensbruck-fangene holder sammen og prøver å hjelpe hverandre. Vokterne er hjerteløse og brutale. De medisinske forsøkene fangene blir utsatt for er uendelig grusomme.

Caroline Ferriday og Herta Oberheuser er virkelige personer som har levd. Carolines kjæreste Paul er fri fantasi.

Forfatteren skriver i etterordet til boken at hun har arbeidet mye med kilder om de medisinske eksperimentene som ble utført i Ravensbruck og om personene som er omtalt.

Men det er noe rart med denne boken. Jeg føler at hele boken er nokså overfladisk. Og fortellingen er sukret med masse romantisk handling fra Caroline sitt liv i USA. En merkelig blanding av konsentrasjonsleir og feelgood. Tittelen og forsidebildet ligner også på en typisk «dameroman» . Og dedikasjonen på første side: «til mannen min Michael, som fortsatt gir meg hjertebank.» Jeg lurer på hva motivasjonen er for så sause dette sammen? Er det for å få flere lesere?

Etter min mening hadde denne boken vært mye bedre hvis hun hadde holdt seg til det relevante stoffet, og spart det oppdiktede, sukkersøte dameromanstoffet til en annen historie.

Alkymistens bok

Etter å ha vært noen turer til Spania har jeg skjønt at landet har en både voldsom og spennende historie. Sist var vi i Andalucía, langt sør i Spania. Der har det vært mye innflytelse fra den arabiske verden. Vi har sett eldgamle landsbyer og praktfulle blandinger av moské og katedral. Jeg hadde lyst til å lese noen historiske romaner fra dette området. Først startet jeg på Fatimas hånd av Ildefons Falcones, men den ble rett og slett for blodig for meg! Men så fant jeg romanen  Alkymistens bok, som jeg har lest i stedet. Dette er en murstein på 556 sider.

Boken har en dobbel handling. Den ene handlingen er fra Andalucía i 1938. Det er borgerkrig, og desperate republikanske soldater tar en hel gruppe innbyggere som gisler i en katedral. Hovedperson og et hovedgissel er tidligere kulturminister Pinzon og hans barnebarn Tomás på seks år. De blir sperret inne i katedralen, og grundig bevoktet. Soldatene planlegger å sprenge hele katedralen i luften hvis de blir angrepet. Situasjonen ser svart ut, og gislene lever på lånt tid.

Etter en tid finner gislene en gammel bok i katedralen. Det er denne som er alkymisten bok. Det er en historie fra tiden da Andalucía het Al-Andaluz, på 1000 tallet. Den handler om Samuel, som er lege og alkymist, Aziz som er prins, og Paladon, som er murer og arkitekt. Aziz har en søster som heter Ayesha. Disse fire treffes under et fikentre som helt unge, og vennskapet var livet ut, til tross for den ulike bakgrunnen.

De tre vennene vokser opp og får svært forskjellige liv, som likevel er sammenflettet. De lever nær makten og de lever farlig. Det er Paladon som er byggherre for katedralen som gislene er fanget i.

Gislene oppdager etterhvert at det er muslimske søylehaller under selve katedralen. Det er her de finner den eldgamle boken, alkymisten bok. Den gir gislene i katedralen et håp om å overleve.

Det er vanskelig å gjengi noe særlig av handlingen uten å røpe for mye. Romanen er lettlest, og man drives til å lese videre for å se hvordan det går, både med personene på 1000-tallet og personene på 1900-tallet. De blir utsatt for komplotter og svik. Makt blir misbrukt og vennskap holder gjennom store prøvelser. Det er heltedåder og selvoppofrelse, der er kjærlighet og høy moral. Og krig, politikk og blodsutgytelser er det i begge fortellingene.

Kanskje er det litt i meste laget, av alt.

For å få med alle detaljene i boken burde jeg lest den en gang til, jeg har nok lest raskt forbi mange steder for å få vite hvordan det går. Boken er spennende, spesielt den første og den siste delen.

Boken ble utgitt i 2012, og forfatteren heter Adam Williams. Forfatteren har bodd mange år i Kina, og deretter i Italia. Så det er på en måte litt underlig at han skriver bok fra Spania!

Ways of seeing

Ways of seeing. En forestilling av Black Box Teater i Oslo.

Hva forestillingen handler om vet jeg ikke helt, for jeg har ikke sett stykket. Men den har ført til interessante diskusjoner i media!

Grunnen til det er den mye omtalte filmingen av justisministerens bolig. Filmklippene ble vist under forestillingen.

Justisministeren er tilsynelatende en robust mann, og han har ansvar for at mange mennesker har fått en tøffere skjebne enn det å få huset sitt vist på film.

Men han har også en familie. Han har blant annet en samboer, som ga tydelig beskjed om at hun ikke ville tillate filming av hjemmet deres til bruk i forestillingen Hun opplevde det som sterkt ubehagelig og invaderende. Hun er ikke frisk, og følte dette som en stor belastning.

Foto: Wikimedia commons, Michael Trolove

I tiden etter forestillingen har huset deres blitt tagget med rasistiske slagord i flere omganger, de har mottatt trusselbrev, og det har vært branntilløp i et søppelspann og på en bil. Det hele kulminerte i at bilen deres sto i flammer.

Det er nifst at sånne ting skjer i et åpent demokrati! Det ble masse diskusjoner og mediestyr.

Men så viser det seg at samboeren blir siktet for å ha gjort dette selv. At hun selv har satt fyr på bilen og kanskje de andre tingene også.

For å vise at hun hadde rett? Eller desperat og irrasjonelt? Det skulle vært interessant å vite. Men foreløpig er hun bare siktet, ikke dømt.

Her er en oppsummering av hendelsene, fra NRK:

https://www.nrk.no/norge/basestasjoner_-bomstasjoner-og-veikameraer-sjekket_-ingen-tekniske-spor-rundt-waras-hus-1.14471372

For meg er dette det mest tankevekkende:

Hvis noen kommer for å filme boligen min for å ha det med i en film eller en forestilling, har jeg da ikke lov å si nei?

Jeg kunne akseptere det hvis jeg bodde i statsministerboligen, eller i en blokk med 30 leiligheter. Eller det gjaldt et dronebilde av et helt boligfelt. Men hvis de skulle gå på min tomtegrense eller i min hage og ta opp film, da mener jeg de må spørre om tillatelse, og respektere et nei.

I dette tilfellet er det en person som er syk og ekstra sårbar som bor i det aktuelle huset. Hun er ikke en offentlig person. Hun protesterer kraftig på at filmen av huset skal brukes i «Ways of seeing», men blir ikke hørt.

Om dette vipper henne over en grense til å gjøre noe som virker totalt irrasjonelt, er det da hennes egen feil?

Jeg mener nei.

Jeg mener at det er Black Box Teater som har presset henne over denne grensen. Og det er ikke greit, kunstnerisk frihet eller ikke!

I den siste tiden har det vært mye snakk om at man skal respektere et nei. Særlig hvis dette nei’et kommer fra en svakere part som ikke kan ta vare på seg selv.

Wikimedia commons, Joreth

Og det er lett å gå inn i et ekkokammer og bare rope kunstnerisk frihet, kunstnerisk frihet, ja til kunstnerisk frihet!

Og her syns jeg tittelen på stykket er litt ironisk. For Apropos «Ways of seeing», ser ikke teatret at denne saken har flere sider?

 

Å adressere et problem?

I dag har jeg vært på seminar. Det handlet om hvordan man kan gi studenter en god overgang fra videregående til universitetet.

Det var mange gode innlegg og diskusjoner.

Men det var et ord som gikk igjen i flere innlegg, og dette ordet forstyrret meg!

Det var ordet adressere. Å adressere et problem!

Dette begrepet ble brukt i innkallingen til seminaret, og i flere av innleggene.

For eksempel: «Det er viktig at dette problemet nå blir adressert!»

I mitt hode er det dette som er å adressere:

Mulig vinduskonvolutt pluss blyant er i meste laget, men altså, å skrive navn og adresse på et brev eller en pakke.

Adressering av problemer derimot, hva er det for noe? Kanskje det betyr å plassere ansvaret for problemet der det hører hjemme? Jeg ble sittende og undre meg litt over dette.

Jeg måtte slå opp på nettet da jeg kom hjem.

https://www.naob.no/ordbok/adressere

Da fant jeg ut at å adressere et problem rett og slett betyr å gripe tak i, eller ta opp et problem. Begrepet kommer fra engelsk, to adress a problem.

I min verden er klart språk godt språk.

Hvorfor ikke bare si: «Det er fint at dette problemet blir tatt opp» i stedet for «Det er fint at dette problemet blir adressert»?

En liten oppmuntring er det at språkrådet kaller det for et fyord, med uklar betydning på norsk!

Fyord i følge språkrådet

Så da er det ikke bare meg!

Ringer i vann

Det bor en stor, liten jente i Sverige.

De sier at hun likner på Pippi.De kaller henne for et klimaikon.

Hun har akkurat fylt 16 år.

Verdens søkelys er rettet mot henne, og journalister fra sør og nord vil ha en bit av henne. Sosiale medier, radio, TV, aviser, magasiner..

En beundringsverdig og flott jente, som talte klimatoppmøtet i Polen midt imot!

Hun har startet en internasjonal bevegelse, og det helt alene. Barn helt ned til tolvårsalderen skolestreiker for klimaet, i en rekke byer. Bevegelsen sprer seg som ringer i vannet, og hun er steinen som startet det hele!

På Skavlan sa hun at hun skjønner ikke så godt de sosiale kodene fordi hun har asberger, og derfor tør hun å gå mot strømmen. Slik har hun gjort sin utfordring om til sin fordel. I tillegg er hun både klartenkt og har ordet i sin makt.

I dag dukket hun opp i min postkasse. Jeg kan se at her er en som ikke har tenkt å gi seg, hun brenner, for en bedre fremtid og for miljøet. Fast i blikket, ikke en du tuller med! Hun vil noe, og hun mener alvor.

(Foto fra magasinet til FIVH, foto: Hanna Franzén/tt)

Det er lett å skjønne at en sånn dyktig og modig jente er gull verdt for media. Og det er lett å skjønne at hun vil bruke alle talerør for å snakke om saken hun brenner for!

Men, kjære media og organisasjoner, kjære sosiale medier:

Pass på denne flotte Pippien! Så mange kjendisbarn og -ungdommer har møtt veggen etter at mediasirkuset ble for stort. Jeg har en følelse at hun brenner så mye for saken at hun kan miste seg selv underveis.

Husk at Pippi er en fantasifigur, vanlige mennesker tåler ikke like mye!

Jeg håper vår stolte svenske klimaaktivist har et godt nettverk rundt seg, at hun får være bare seg selv, og ikke hverken Pippi eller forbilde når hun trenger det. Og at hun får hjelp til å kjenne etter når hun trenger å hente seg inn.

Aller mest håper jeg at saken og bevegelsen ruller videre,  uten at hennes navn trenger å nevnes i hver eneste setning. Hun var steinen som startet ringene i vannet, nå er det tid for å være mer opptatt av de bølgene ringene skaper!

Det er mange flotte ungdommer der ute! På tide å løfte flere av disse frem i media, og sette fokus på alt det positive som skjer.

Så håper jeg inderlig at det går bra med vår svenske «Pippi», og Jeg er spent på å se hva hun kommer til å bidra med som voksen!

Året rundt, mars

Som sagt holder jeg på å lære meg en sang som har et vers for hver måned. Snart er vi i midten av mars, dagene lysner, det er faktisk fem timer mer lys nå enn det var i desember!

Noen sikre vårtegn kikker frem.

Ett veldig lite, men veldig lovende:

– Kan du se det, Frøya? – Her mener du? Klart det!

Og masse rakler på trærne, og fuglekvitter, dette går nok rette veien!

Ny måned, nytt vers!

Melodien er «Hu hei hvor er det vel friskt og lett oppå fjellet»

Jeg heter mars og kan være stri,
oppå fjellet, oppå fjellet.
Men solskinn kan det jo også bli,
oppå fjellet, oppå fjellet.
Hvis jeg er heldig med vind og vær,
så ser du gåsunger her og der.
Nedi hellet, nedi hellet.

Alf Prøysen , Året rundt

Dørsalg = vårsalg?

To dørselgere på en time!

Vi pleier å ha ca en i året. Og hun som var her for et år siden (jeg husker ikke hva hun solgte) var sikkert kjempehappy for at jeg sa at jeg ikke liker dørsalg. For da kunne hun kvittere med den kjente og svært festlige kommentaren: «Jeg selger ikke dører!» Årets vits. Til årets mest lydhøre publikum. Og heldigvis hadde jeg allerede en dør. Som jeg kunne lukke, med et så vennlig smil som jeg kunne oppdrive. Og det var ikke mye.

Men tilbake til i dag. Etter ca ett år uten en eneste dørselger. Så kommer det to på under en time. Først en som selger abonnement på hjelp til fattige barn, og så en som selger strøm.

To kjekke ungdommer. Jeg liker fortsatt ikke dørsalg. De ringer på, kommer med den lange talen sin, og et spørsmål som jeg svarer nei til. Det er firmaet jeg er sur på, som sender folk rundt på dørene på denne måten. Jeg kan ikke slå til på et tilbud jeg får på trappen, det vil jo oppmuntre til at de sender enda flere!

Så jeg sier bare: Send meg en e-post så skal jeg se på det. Og da går de slukøret videre mens de ønsker meg en fortsatt fin kveld, for e-post er det jo noen andre som har ansvaret for.

Litt trist at vi skal møtes på denne måten. Vel… dette bildet var vel litt overdrevet. SÅ trist ble du nok ikke, da måtte du ha skiftet jobb for lengst.

Men det er jo ikke noe hyggelig å avvise kjekk ungdom! Og det på sin egen trapp!

En i året er rikelig, og to på en time er i overkant!

Men så kom jeg til å tenke på: Selgere på døren….  Kanskje det kan regnes som et vårtegn?

Når landet mørknar

Grønland 1293.

Her foregår handlingen, den starter med en dramatisk hvalrossjakt og en overmodig unggutt. Det er Arnar, hovedpersonen vi følger gjennom mange år . Han er viljesterk og modig, sterk og vakker. Han rir rundt i ulendt terreng, og forelsker seg i vakre Eir. Dette kunne vært en lovestory, men det er det så langt i fra.

Å leve på Grønland i på 1200 tallet var å vite at livet sannsynligvis ikke vil bli så langt. Skal du overleve, må du kjempe. Og du må være en del av en sterk flokk. Der finnes sult, rovdyr, mennesker som er klare til å drepe deg, og harde vintre, blant annet. Det går slag i slag, bokstavelig talt. Naturen er rå og brutal, og mennesket er en del av den. Menneskene kjemper mot naturen, og mot hverandre. De lever på grensen for hvor det går an å overleve. Brutaliteten i boka gjorde at jeg syns det var vanskelig å lese den. Jeg måtte ta en pause og ta den igjen noen uker senere. Men nå har jeg lest hele, og det er jeg glad for.

For det var vel sånn livet var i middelalderen. Der vi har politi, rettsvesen og velferdsordninger, hadde de familien, klanen, våpen og ild. De støttet sine egne gjennom liv og død, men var også i stand til å drepe, plyndre og brenne.

Det er en kjærlighetshistorie inni der som er komplisert og gir spenning, Arnar var en mann som ikke gikk for det enkle. Han ga seg aldri i kampen for å følge drømmene sine. Han ville skape et bedre liv for seg og sine. Sånt blir det fiender av.

Der er rikelig med flotte naturskildringer, de er både rå og fantastiske. Vi får blant annet følge isbjørn og hvalross fra innsiden, presset til ytterste grense.

Språket er vakkert og rikt nynorsk. Handlingen er levende og maler sterke bilder. Etter å ha kommet over motstanden over at naturen og livet var så hardt og brutalt, ble jeg revet med av handlingen, alle de forskjellige personlighetene og livet de levde.

Hvis du liker historiske romaner, naturskildringer og action, er dette en bok du bør lese.

Boka ble utgitt på Samlaget i 2018, og vant Brageprisen det året. Den har fått en rekke gode kritikker og høye terningkast.

Her er lenke til en god anmeldelse av boka i VG:

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/l1Jg1y/mesterlig-norsk-roman-bokanmeldelse-tore-kvaeven-naar-landet-moerknar

Alhambra, Granada

Alhambra var et sted jeg bare såvidt hadde hørt om. Heldigvis hadde mitt kjære reisefølge vært der, og visste at det skulle være et av hovedmålene med turen vår.

Og hva er Alhambra? Det er stort, det er vakkert, det er ute og inne, det er rennende vann og fontener, snorrette hekker, høye murer, vakre fliser utskjæringer, statuer, borger, tårn, palasser. Det er utsolgte billetter og timebestilling, det er mennesker med alle tungemål i små og store grupper.

Alhambra betyr «det røde slottet», og det ble bygget av maurerne fra 1200-tallet og noen århundrer fremover. De bygget det sånn som de forestilte seg at det ville være i paradis. I dag står Alhambra på Unescos verdensarvliste og er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Spania. Selv om vi var der utenom sesong var billettene utsolgt, og det var så vidt vi fikk bestilt en billett som gjaldt tre dager senere. Så hvis du planlegger et besøk, kjøp billetter på forhånd! De skal koste 14 euro pr person hvis du kjøper fra den offisielle nettsiden. Med denne billetten kan du ikke bare gå ute i de fantastiske hagene, men du kan også få inn i Nasrid-palasset. Det anbefales veldig, alt det vakre er et minne for livet! Vi tok mange bilder med mobilene våre, men de yter ikke rettferdighet.

Gående gjennom Alhambra fikk jeg den tanken; at vi, dagens mennesker, opplever tingene gjennom mobiltelefonen. Alle gikk og tok bilder uten stans: Den var fin; bilde! Se så flott; bilde! Se det lyset; bilde! Og taket; bilde ! Og den statuen; bilde! Og se den parken; selfie!

Mobilen har blitt som en forlengelse av kroppen, både til signaler inn og signaler ut. På en måte opplever vi disse fantastiske stedene indirekte. Vi tok jo bilder før i verden også, men nå blir det liksom aldri nok.

Men Alhambra altså: Et fantastisk sted, som heldigvis er bevart til tross for perioder med både kriger og forfall. Dra dit hvis du kan, kjøp billett på nettet på forhånd og beregn minst fire timer på besøket!

Alpujarras, Sierra Nevada

På sydsiden av Sierra Nevada ligger de hvite landsbyene. De ligger i fjellsidene med gamle muldyrstier mellom seg. Husene er små, med flate tak og store piper. I dag kan du kjøre bil dit uten problemer, men veien er bratt og svingete. Og du bør unne deg en overnatting eller to, og en fottur!

 

Vi overnattet i Pampaneira , som er den nederste av tre små hvite byer i dalen Poqueira.

(Foto fra Wikipedia: Pampaneira i forgrunnen, lenger oppe ser du Bubion og øverst ligger Capileira)

Vi gikk fra Pampaneira på gamle stier oppover til Bubión og deretter til Capileira.

Derfra fortsatte vi innover i dalen til en gammel kraftstasjon, og så tilbake på den andre siden av elven. Vi trodde vi skulle gå 9 km, men endte opp med 17, for vi hadde visst glemt å svinge av et sted. Løypene er merket, men vi greide å bomme likevel, selv om vi hadde tatt bilde av kartet på turistinformasjonen og alt! Det var uansett en nydelig tur, med flott natur og fantastisk utsikt.

Området er frodig på grunn av vannet som kommer fra Sierra Nevada. Vannet blir ledet i mange små kanaler på tvers av fjellsidene. Det er bygget opp terrasser i terrenget for å dyrke jorda, og ekstra, hellelagte terrasser til å tørke korn på.

Vi overnattet på et pensjonat, med en sjarmerende, kanskje tolv år gammel jente som åpnet for oss da vi ringte på. – Hello, do you have a booking? smilte hun på flott engelsk, fant frem nøkkelen til oss og ba om passene. Foreldrene var i bakhånd, hyggelige de også. Rommet og badet var fint og veldig rent.

Vegg i vegg med pensjonatet var det en liten sjokoladefabrikk, full av fristelser og smaksprøver. Og litt lenger borte i gaten lå en butikk som solgte oliven, ost og spekeskinke og mye annet godt. Her smurte de store bocadillos til oss, som ble niste på turen. Området er kjent for spekeskinke. Det ikke finnes ikke griser der, men skinkene blir fraktet opp for å tørke i den tørre fjelluften.

Romanen Fatimas hånd av Ildefonso Falcones handler om livet i disse fjellene og landsbyene i middelalderen. Her har det vært grusomme strider mellom muslimer og kristne i hundrevis av år. Men nå ligger landsbyene fredelige og idylliske og var ett av høydepunktene i vår ferieuke.