Året rundt, juni

Juni! Jippi!

Nå er det sommer! Til tross for båttur med ullundertøy, islandsgenser og regnvær. Vi har vært på båttur, vi har grillet, vi har spist ute. 11 grader i sjøen og 12 grader på land. Kanskje ikke helt overbevisende sommer, men dog. Vi er klar for mer enn den sommeren vi fikk her ved påsketider. Etter en veldig kald mai er vi mer enn klar.

Og her kommer juniverset til Alf:

Melodi: Steinrøysa neri bakken

Når mai er forbi,
så ta deg en tur til steinrøysa ne’ri bakken.
Der blomstrer det nyperoser
i ur ved steinrøysa ne’ri bakken.
Og blåklokka står og ringler i kratt,
når bålet er tent en midtsommernatt.
Blir juni en drøm
som du finner att i steinrøysa ne’ri bakken.

Alf Prøysen

Foto: Wikipedia, Jeffdelonge

Junidrømmen er der gjennom hele vinteren. For meg er lyset noe av det beste med sommeren. De lyse milde kveldene. Nå er de på vei, og det gjelder å huske å nyte dem. Sette seg rett ned i steinrøysa og se på de små blomstene, blåse i alt vi voksne tror er viktig å få gjort, og la humla suse.

foto: Wikipedia

Året rundt, mai

Mai! Ny måned, nytt vers! Og her begynner Alf virkelig å få svung på sakene😀. Han har brukt selveste 17.mai-melodien: Norge i rødt hvitt og blått.

Foto fra Wikipedia

Jeg hører den for mitt indre øre i skolekorpsversjon, og det gir en maistemning uten like. Nå er vi, etter mange år med full aktivitet, ferdig med skolebarn og skolekorpsperioden, og reiser like gjerne til fjells på 17. mai hvis det lager seg med en langhelg.

Men 17.mai er viktig, og skolekorps er viktig, og jeg syns at alle som vil være med å feire den norske nasjonaldagen kan ta med seg akkurat de flaggene de vil, enten det er norske flagg, eller andre nasjonaliteter. Frihet, selvstendighet og fellesskap er flotte verdier å feire.  Vi er heldige som feirer nasjonaldagen med barnetog i stedet for militærparader.

Og så er det virkelig noe å feire at våren er her!

Foto: Flickr, Chris-Håvard Berge

Her kommer månedens vers:

Året rundt, april

mel. Norge i rødt hvitt og blått

Men det nå vel jeg som tar prisen,
hva de nå alle andre har fått!
Det er jeg som kan vifte i brisen
med et flagg som er rødt, hvitt og blått!
Jeg har bjørker med slør over stammen,
jeg har vårmuld til alt som vil gro!
Jeg har allting som holder oss sammen,
i det landet der nordmenn skal bo!

Tekst: Alf Prøysen

Hundegalskap i Rondane !

I dag leste jeg noe på NRK sine nettsider, og jeg trodde ikke mine egne øyne! En dame går på skitur med hundene sine langt inne på fjellet i Rondane.

Foto: Wikimedia Commons, Kristian Slaaen

Det er i mars, altså før perioden med båndtvang. Hun har ikke møtt et menneske på turen, og hun følger en skuterløype som går ved siden av selve skiløypen. De to hundene hennes får  gå uten bånd. De ser ut til å være av en retriever-rase.  En fin og helt normal skitur så langt.

Men så:

Hun blir innhentet av en snøskuter, og kaller inn hundene. Skuteren stopper og det er fjelloppsynet, viser det seg.

– Forbudt å gå med løs hund!

– Jamen, det er jo ikke båndtvang før 1.april?

– Jo, i skiløypene! I hvert fall i denne løypen! Og i 150 meters avstand fra skiløypen!

Og resultatet? 8000kr i bot. Altså 4000kr pr hund.

Her kan du lese hele historien:

https://www.nrk.no/ho/kvinne-fikk-bot-pa-8000-kroner-for-a-ha-med-seg-lose-hunder-i-fjellet-i-rondane-1.14515690

Ingen folk å se. Ikke går hun i skiløypen, men ved siden av.

Oppsynsmannen sier at de var egentlig på vei til et annet oppdrag, men dette med løse hunder i skiløypene, det var de lei av!

Han må jo ha stått opp med gale foten først! Disse hundene er ikke til bry for noen, men her skal vi jammen statuere et eksempel! La det virkelig svi!

Som hundeeier har man ikke mye rettigheter, man må tilpasse seg sånn at hunden ikke er til ulempe for folk eller fe eller vilt. Og det er greit.

Men dette er å drive det for langt! Det sjokkerer meg at det går an å være så firkantet,  og overhodet ikke  bruke skjønn. Løse hunder i skiløypene er forbudt for at de ikke skal gå i veien for eller skremme andre skiløpere. Og løypene er jo ikke akkurat skiltet med «her er det båndtvang» og «her er det ikke båndtvang»? Når det er tomt for folk, og det er utenom perioden for båndtvang, betyr det vel ingen ting om man går med løs hund, skiløype eller ikke skiløype? Og denne personen gikk faktisk i et skuterspor ved siden av!

Dette er galskap!

 

 

Nede for telling

Syk så syk!

Vondt i halsen og forkjølet.

Regnet med at det skulle gå over på et par dager!

Men verre ble det. Til slutt ble det tur til legen. Konklusjon lungebetennelse. Inn på apoteket og kjøpe medisiner, og der fikk jeg et ubegripelig hosteanfall. Holdt på å kveles. Hanglet meg ut i bilen og hjem i seng. Å stakkars meg. Orket ingen ting.

Ill. Pixabay, Fanette

Det gikk en uke til, og så: Jeg er frisk! Så deilig det er å være frisk! Vanlig energinivå, vanlig innpust og utpust. Ut blant folk, tilbake på jobb! Det er så utrolig godt å være frisk!

I blant går veien min igjennom foajeen på et stort sykehus. Det gjorde den for eksempel i dag.

Der er det pasienter i alle varianter. Med rullestoler, intravenøs-stativer, krykker. Bleke. Tynne i håret, tynne i kroppen. Armen i fatle og foten i gips. Barn, voksne, gamle. Jeg hører en som snakker i mobilen: « Ja, nå holder de på å regne ut cellegiften, skjønner du.»

Og jeg tenker på dette lotteriet, at jeg likegodt kunne havnet her. I min naive verden er syk noe som utålmodig går over etter noen dager, eller toppen et par uker. Så er jeg frisk og normal igjen.  Light-versjonen av syk! Men det er nå slett ingen selvfølge at jeg skal få light-versjonen.

Og jeg føler det så sterkt der jeg passerer gjennom sykehuset, raskt forbi, og ut på den andre siden:

Respekt til alle pasienter, alle som virkelig har fått et skudd for baugen, men holder seg i gang.

Gjennom undersøkelser og behandling, gjennom den ene operasjonen etter den andre, gjennom den ene hestekuren etter den andre.

All respekt til de som ikke kan gi seg, fordi det ikke er noe alternativ.

All respekt for dårlig matlyst, kvalme, ubehag, smerter og dårlig søvn.

Alle helter i sykehusskjorter på vei til kiosken!

Jeg håper dere får en rolig natt!

Jeg ønsker dere gode nyheter og god bedring!

Det har dere virkelig fortjent.

Foto Pixabay, a-mblomma

Alkymistens bok

Etter å ha vært noen turer til Spania har jeg skjønt at landet har en både voldsom og spennende historie. Sist var vi i Andalucía, langt sør i Spania. Der har det vært mye innflytelse fra den arabiske verden. Vi har sett eldgamle landsbyer og praktfulle blandinger av moské og katedral. Jeg hadde lyst til å lese noen historiske romaner fra dette området. Først startet jeg på Fatimas hånd av Ildefons Falcones, men den ble rett og slett for blodig for meg! Men så fant jeg romanen  Alkymistens bok, som jeg har lest i stedet. Dette er en murstein på 556 sider.

Boken har en dobbel handling. Den ene handlingen er fra Andalucía i 1938. Det er borgerkrig, og desperate republikanske soldater tar en hel gruppe innbyggere som gisler i en katedral. Hovedperson og et hovedgissel er tidligere kulturminister Pinzon og hans barnebarn Tomás på seks år. De blir sperret inne i katedralen, og grundig bevoktet. Soldatene planlegger å sprenge hele katedralen i luften hvis de blir angrepet. Situasjonen ser svart ut, og gislene lever på lånt tid.

Etter en tid finner gislene en gammel bok i katedralen. Det er denne som er alkymisten bok. Det er en historie fra tiden da Andalucía het Al-Andaluz, på 1000 tallet. Den handler om Samuel, som er lege og alkymist, Aziz som er prins, og Paladon, som er murer og arkitekt. Aziz har en søster som heter Ayesha. Disse fire treffes under et fikentre som helt unge, og vennskapet var livet ut, til tross for den ulike bakgrunnen.

De tre vennene vokser opp og får svært forskjellige liv, som likevel er sammenflettet. De lever nær makten og de lever farlig. Det er Paladon som er byggherre for katedralen som gislene er fanget i.

Gislene oppdager etterhvert at det er muslimske søylehaller under selve katedralen. Det er her de finner den eldgamle boken, alkymisten bok. Den gir gislene i katedralen et håp om å overleve.

Det er vanskelig å gjengi noe særlig av handlingen uten å røpe for mye. Romanen er lettlest, og man drives til å lese videre for å se hvordan det går, både med personene på 1000-tallet og personene på 1900-tallet. De blir utsatt for komplotter og svik. Makt blir misbrukt og vennskap holder gjennom store prøvelser. Det er heltedåder og selvoppofrelse, der er kjærlighet og høy moral. Og krig, politikk og blodsutgytelser er det i begge fortellingene.

Kanskje er det litt i meste laget, av alt.

For å få med alle detaljene i boken burde jeg lest den en gang til, jeg har nok lest raskt forbi mange steder for å få vite hvordan det går. Boken er spennende, spesielt den første og den siste delen.

Boken ble utgitt i 2012, og forfatteren heter Adam Williams. Forfatteren har bodd mange år i Kina, og deretter i Italia. Så det er på en måte litt underlig at han skriver bok fra Spania!

Ways of seeing

Ways of seeing. En forestilling av Black Box Teater i Oslo.

Hva forestillingen handler om vet jeg ikke helt, for jeg har ikke sett stykket. Men den har ført til interessante diskusjoner i media!

Grunnen til det er den mye omtalte filmingen av justisministerens bolig. Filmklippene ble vist under forestillingen.

Justisministeren er tilsynelatende en robust mann, og han har ansvar for at mange mennesker har fått en tøffere skjebne enn det å få huset sitt vist på film.

Men han har også en familie. Han har blant annet en samboer, som ga tydelig beskjed om at hun ikke ville tillate filming av hjemmet deres til bruk i forestillingen Hun opplevde det som sterkt ubehagelig og invaderende. Hun er ikke frisk, og følte dette som en stor belastning.

Foto: Wikimedia commons, Michael Trolove

I tiden etter forestillingen har huset deres blitt tagget med rasistiske slagord i flere omganger, de har mottatt trusselbrev, og det har vært branntilløp i et søppelspann og på en bil. Det hele kulminerte i at bilen deres sto i flammer.

Det er nifst at sånne ting skjer i et åpent demokrati! Det ble masse diskusjoner og mediestyr.

Men så viser det seg at samboeren blir siktet for å ha gjort dette selv. At hun selv har satt fyr på bilen og kanskje de andre tingene også.

For å vise at hun hadde rett? Eller desperat og irrasjonelt? Det skulle vært interessant å vite. Men foreløpig er hun bare siktet, ikke dømt.

Her er en oppsummering av hendelsene, fra NRK:

https://www.nrk.no/norge/basestasjoner_-bomstasjoner-og-veikameraer-sjekket_-ingen-tekniske-spor-rundt-waras-hus-1.14471372

For meg er dette det mest tankevekkende:

Hvis noen kommer for å filme boligen min for å ha det med i en film eller en forestilling, har jeg da ikke lov å si nei?

Jeg kunne akseptere det hvis jeg bodde i statsministerboligen, eller i en blokk med 30 leiligheter. Eller det gjaldt et dronebilde av et helt boligfelt. Men hvis de skulle gå på min tomtegrense eller i min hage og ta opp film, da mener jeg de må spørre om tillatelse, og respektere et nei.

I dette tilfellet er det en person som er syk og ekstra sårbar som bor i det aktuelle huset. Hun er ikke en offentlig person. Hun protesterer kraftig på at filmen av huset skal brukes i «Ways of seeing», men blir ikke hørt.

Om dette vipper henne over en grense til å gjøre noe som virker totalt irrasjonelt, er det da hennes egen feil?

Jeg mener nei.

Jeg mener at det er Black Box Teater som har presset henne over denne grensen. Og det er ikke greit, kunstnerisk frihet eller ikke!

I den siste tiden har det vært mye snakk om at man skal respektere et nei. Særlig hvis dette nei’et kommer fra en svakere part som ikke kan ta vare på seg selv.

Wikimedia commons, Joreth

Og det er lett å gå inn i et ekkokammer og bare rope kunstnerisk frihet, kunstnerisk frihet, ja til kunstnerisk frihet!

Og her syns jeg tittelen på stykket er litt ironisk. For Apropos «Ways of seeing», ser ikke teatret at denne saken har flere sider?

 

Å adressere et problem?

I dag har jeg vært på seminar. Det handlet om hvordan man kan gi studenter en god overgang fra videregående til universitetet.

Det var mange gode innlegg og diskusjoner.

Men det var et ord som gikk igjen i flere innlegg, og dette ordet forstyrret meg!

Det var ordet adressere. Å adressere et problem!

Dette begrepet ble brukt i innkallingen til seminaret, og i flere av innleggene.

For eksempel: «Det er viktig at dette problemet nå blir adressert!»

I mitt hode er det dette som er å adressere:

Mulig vinduskonvolutt pluss blyant er i meste laget, men altså, å skrive navn og adresse på et brev eller en pakke.

Adressering av problemer derimot, hva er det for noe? Kanskje det betyr å plassere ansvaret for problemet der det hører hjemme? Jeg ble sittende og undre meg litt over dette.

Jeg måtte slå opp på nettet da jeg kom hjem.

https://www.naob.no/ordbok/adressere

Da fant jeg ut at å adressere et problem rett og slett betyr å gripe tak i, eller ta opp et problem. Begrepet kommer fra engelsk, to adress a problem.

I min verden er klart språk godt språk.

Hvorfor ikke bare si: «Det er fint at dette problemet blir tatt opp» i stedet for «Det er fint at dette problemet blir adressert»?

En liten oppmuntring er det at språkrådet kaller det for et fyord, med uklar betydning på norsk!

Fyord i følge språkrådet

Så da er det ikke bare meg!

Ringer i vann

Det bor en stor, liten jente i Sverige.

De sier at hun likner på Pippi.De kaller henne for et klimaikon.

Hun har akkurat fylt 16 år.

Verdens søkelys er rettet mot henne, og journalister fra sør og nord vil ha en bit av henne. Sosiale medier, radio, TV, aviser, magasiner..

En beundringsverdig og flott jente, som talte klimatoppmøtet i Polen midt imot!

Hun har startet en internasjonal bevegelse, og det helt alene. Barn helt ned til tolvårsalderen skolestreiker for klimaet, i en rekke byer. Bevegelsen sprer seg som ringer i vannet, og hun er steinen som startet det hele!

På Skavlan sa hun at hun skjønner ikke så godt de sosiale kodene fordi hun har asberger, og derfor tør hun å gå mot strømmen. Slik har hun gjort sin utfordring om til sin fordel. I tillegg er hun både klartenkt og har ordet i sin makt.

I dag dukket hun opp i min postkasse. Jeg kan se at her er en som ikke har tenkt å gi seg, hun brenner, for en bedre fremtid og for miljøet. Fast i blikket, ikke en du tuller med! Hun vil noe, og hun mener alvor.

(Foto fra magasinet til FIVH, foto: Hanna Franzén/tt)

Det er lett å skjønne at en sånn dyktig og modig jente er gull verdt for media. Og det er lett å skjønne at hun vil bruke alle talerør for å snakke om saken hun brenner for!

Men, kjære media og organisasjoner, kjære sosiale medier:

Pass på denne flotte Pippien! Så mange kjendisbarn og -ungdommer har møtt veggen etter at mediasirkuset ble for stort. Jeg har en følelse at hun brenner så mye for saken at hun kan miste seg selv underveis.

Husk at Pippi er en fantasifigur, vanlige mennesker tåler ikke like mye!

Jeg håper vår stolte svenske klimaaktivist har et godt nettverk rundt seg, at hun får være bare seg selv, og ikke hverken Pippi eller forbilde når hun trenger det. Og at hun får hjelp til å kjenne etter når hun trenger å hente seg inn.

Aller mest håper jeg at saken og bevegelsen ruller videre,  uten at hennes navn trenger å nevnes i hver eneste setning. Hun var steinen som startet ringene i vannet, nå er det tid for å være mer opptatt av de bølgene ringene skaper!

Det er mange flotte ungdommer der ute! På tide å løfte flere av disse frem i media, og sette fokus på alt det positive som skjer.

Så håper jeg inderlig at det går bra med vår svenske «Pippi», og Jeg er spent på å se hva hun kommer til å bidra med som voksen!

Året rundt, mars

Som sagt holder jeg på å lære meg en sang som har et vers for hver måned. Snart er vi i midten av mars, dagene lysner, det er faktisk fem timer mer lys nå enn det var i desember!

Noen sikre vårtegn kikker frem.

Ett veldig lite, men veldig lovende:

– Kan du se det, Frøya? – Her mener du? Klart det!

Og masse rakler på trærne, og fuglekvitter, dette går nok rette veien!

Ny måned, nytt vers!

Melodien er «Hu hei hvor er det vel friskt og lett oppå fjellet»

Jeg heter mars og kan være stri,
oppå fjellet, oppå fjellet.
Men solskinn kan det jo også bli,
oppå fjellet, oppå fjellet.
Hvis jeg er heldig med vind og vær,
så ser du gåsunger her og der.
Nedi hellet, nedi hellet.

Alf Prøysen , Året rundt

Dørsalg = vårsalg?

To dørselgere på en time!

Vi pleier å ha ca en i året. Og hun som var her for et år siden (jeg husker ikke hva hun solgte) var sikkert kjempehappy for at jeg sa at jeg ikke liker dørsalg. For da kunne hun kvittere med den kjente og svært festlige kommentaren: «Jeg selger ikke dører!» Årets vits. Til årets mest lydhøre publikum. Og heldigvis hadde jeg allerede en dør. Som jeg kunne lukke, med et så vennlig smil som jeg kunne oppdrive. Og det var ikke mye.

Men tilbake til i dag. Etter ca ett år uten en eneste dørselger. Så kommer det to på under en time. Først en som selger abonnement på hjelp til fattige barn, og så en som selger strøm.

To kjekke ungdommer. Jeg liker fortsatt ikke dørsalg. De ringer på, kommer med den lange talen sin, og et spørsmål som jeg svarer nei til. Det er firmaet jeg er sur på, som sender folk rundt på dørene på denne måten. Jeg kan ikke slå til på et tilbud jeg får på trappen, det vil jo oppmuntre til at de sender enda flere!

Så jeg sier bare: Send meg en e-post så skal jeg se på det. Og da går de slukøret videre mens de ønsker meg en fortsatt fin kveld, for e-post er det jo noen andre som har ansvaret for.

Litt trist at vi skal møtes på denne måten. Vel… dette bildet var vel litt overdrevet. SÅ trist ble du nok ikke, da måtte du ha skiftet jobb for lengst.

Men det er jo ikke noe hyggelig å avvise kjekk ungdom! Og det på sin egen trapp!

En i året er rikelig, og to på en time er i overkant!

Men så kom jeg til å tenke på: Selgere på døren….  Kanskje det kan regnes som et vårtegn?