En gatekatt ved navn Bob og En gave fra Bob

I sommer har jeg lest to koselige bøker av James Bowen.

James var en heroinmisbruker som hadde bodd på gaten i lang tid. Han greide å få metadonbehandling og en kommunal bolig. Utenfor boligen dukker det opp en sulten og pjuskete oransje katt, som viser seg å være hjemløs.

James bruker sine siste kroner på å gi katten veterinærbehandling og god kattemat. Han forventer at katten kommer til å dra tilbake til gaten, men den blir værende. Han gir katten navnet Bob.  Bob viser seg å ha en helt spesiell personlighet. Han knytter seg tett til James og de to blir uatskillelige. James får noe å leve for, i og med at han nå har ansvar for en annen levende skapning. Dette blir et vendepunkt for James. Han får ny motivasjon til å bli rusfri og å få orden på livet sitt. Katten blir med ham på bussen rundt omkring i London, og sitter på skulderen hans når han synger på gaten eller selger gatemagasiner for å ha noe å leve av. De to får et sterkt og gjensidig forhold.

Historien er sann, og hvis du søker på nettet på «streetcat Bob» finner du både bilder og videoer av de to. Det er også laget en spillefilm av historien om Bob og James.

Den andre boken handler om hvordan Bob viste James meningen med julen. Det at James fikk noen å være glad i og å bety noe for, åpnet opp mange sider som han har lagt lokk på tidligere.

At en liten katt kan bety så mye er veldig rørende. Vi trenger alle noen å være glade i og noen å tilhøre.

Bøkene er kanskje mer fortellinger enn romaner. Det ga meg mye å lese dem, og kanskje et litt nytt blikk på de som synger på gaten eller selger gatemagasiner. De er ofte «usynlige» i gatebildet, med mindre de har en katt på skulderen. Men alle har sin egenverdi, og veien de har måttet gå er gjerne tøffere enn vi kan forstille oss.

Bøkene er lettleste og koselige, men har likevel et viktig budskap. De har blitt oversatt og solgt i mange land. Bøkene ble utgitt på norsk i 2012 og 2014.

Hvis du ikke har lest dem allerede, bør du unne deg noen timer med disse bøkene!

Året rundt, juli

Solen har snudd, kalenderen har vi selv snudd for å begynne på andre halvår, og sommeren har kommet. Vi er midt i ferien, og er ganske happy etter ti dager på båttur i Hardanger og litt sørover, med masse sol og ikke mer enn en ettermiddag med regn totalt på hele turen. Det er ikke daglig kost her på Vestlandet!

Deilig med ferie og vind i håret!

På høy tid med Alf sitt vers for juli! Her kommer det:

***

Sol ute, sol inne, ta et bad der det er å finne,

plomp! uti dammen.

Sol nede, sol oppe, gå på brettet og prøv å hoppe,

plomp! uti dammen.

Juli har ferie, kom igjen – finn melodien og hold på den.

Sol ute, sol inne, ta et bad der det er å finne,

plomp! uti dammen.

***

Alf Prøysen

En fin familie

Leksikon om lys og mørke

Simon Stranger har skrevet fortellingen om sin jødiske svigerfamilie. Det er en roman, men likevel en biografisk roman. Hovedpersonene i fortellingen har levd.

Fortellingen starter ved en snublestein i messing, på fortauet et sted i Trondheim. På snublesteinen står det «Hirsch Komissar, 1897-1942» Hirsch Komissar er tippoldefar til forfatteren sine to barn, altså oldefar til konen hans. Barna begynner å spørre om hva som skjedde med ham, og hvorfor han ble drept. Det er en spesiell familiehistorie, som de begynner å snakke om.

Romanen er bygd opp som et leksikon, med 29 kapitler, ett for hver bokstav i alfabetet.

Handlingen veksler, det handler mye om familien Komissar, men det handler også mye om en av Norges største krigsforbrytere, med base i Trondheim , Henry Oliver Rinnan.

Utstøtt som barn, fra en fattig familie, bare 160cm høy som voksen, verket han etter å bety noe, og å sette de andre på plass. Han gikk lett med på å bli dobbeltagent for invasjonsmakten. Infiltrasjon, angiveri og torturering var noe han var stolt over. Og han var sikker på at tyskerne kom til å vinne krigen.

For vanlige folk gjaldt frykt og knapphet, for jødene ventet angst, leirer og utryddelse. Hirsch Komissar  ble skutt i Falstad fangeleir i oktober 1942, ti måneder etter at han ble tatt til fange.

Det som binder disse to historiene sammen er villaen Jonsvannsveien 46. Dette var Rinnanbandens hovedkvarter under krigen. Her ble det festet og drukket i hovedetasjen mens fanger ble torturert og drept i kjelleren.

Marie Komissar, enken etter Hirsch, overtaler sin sønn med familie til å kjøpe dette huset etter krigen. Hvor får man ellers en så flott villa til den prisen? De flytter inn og får to døtre. Moren  til forfatterens kone har altså vokst opp i huset til Rinnanbanden.  Huset var riktignok rimelig, men det skal vise seg at det er tøft å bo der, spesielt for moren i familien.

Simon Stranger forteller både en familiehistorie og en større historie om krigen i Norge. Han varierer innfallsvinkel gjennom boken, og det syns jeg gjør den lettere å lese enn de mest brutale romanene fra krigen. Jeg må likevel innrømme at det var noen sider jeg hoppet over, men det var ikke mange.

Og jeg syns boken er veldig godt skrevet. Den er engasjerende og har et godt språk.

Det er to sider som kommer frem i boken. Krigen gir spillerom til det mest grusomme og mørke i oss.  Hvordan kan noen gå så totalt over til fienden, helt frivillig, bare på grunn av litt anerkjennelse? Og hvordan går det an å distansere seg så mye fra det menneskelige hos andre mennesker?

Men det finnes også en lys side, av mot og samhold, oppholdelsesdrift og verdighet i de verst tenkelige situasjoner. Tillit og samarbeid, å sette sitt eget liv i fare for å hjelpe andre, for eksempel medfanger eller flyktninger.

Leksikon om lys og mørke gir meg mye å tenke på.

Det er en fantastisk flott bok som jeg anbefaler sterkt.