Lars Amund Vaage har skrevet romanen Syngja. Den kom ut i 2012 på Oktober forlag.
Det er en personlig bok. Den handler om datteren, G, som har autisme. Den handler om å gå inn i det uforståelige, å lengte etter bedring og forandring, og om å tåle og å akseptere at barnet er som det er. Vaage har fylt 60 før han skriver denne boken, og datteren er 34. Han har ikke vært klar til å skrive boken før.
Vaage skriver om datteren, og om seg selv, ekteskapet sitt, om institusjonene. Om å ha et barn som ikke sover, og alltid løper. Et barn som ikke kan bruke språket. Som noen ganger blir rolig av å høre faren synge. Et vakkert, spennende barn, som er vanskelig å forstå, og vanskelig å forandre. Et barn som det blir for krevende å ha hjemme.
Han skriver om perioder hvor timevis av dagen gikk med til atferdsterapi, hvor de trodde at bare de trente nok, og forsterket og ignorerte på rette måten, ville det bli bedre:
«Ho var ikkje god nok, G, det var det me sa til henne, eigentleg, men me meinte det godt. Ho var ikkje god nok, men me var gode nok, trudde me for ei tid, så lenge det vara, me var gode nok og me tenkte at snart skulle G bli nesten like god.»
Jeg blar i boken for å finne et fint sitat, men hele boken henger sammen, og det er vanskelig å velge ut noe.
Her er noen små utdrag:
«Det fins eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet. Det blei slik. Ho kom til meg, så gjekk eg med henne. ( ….. ) Kvar dag gjorde seg sjølv ny.»
«Der står fagfolka og dei pårørande. Korleis har me vore mot henne? Kva har me frykta, kva har me tenkt? Kva har me trudd på, og kvifor har me trudd? Kvifor har me lukka augo for det me ikkje ønskte å vita? Korleis har me sett henne? Korleis har me elska henne? Korleis har me skapt dei tusen kvardagane som blei til hennar liv?»
Det så uendelig mange kloke tanker i denne boken. Og det er et så utrolig vakkert språk. Det er møter mellom mennesker, med og uten språk. Og det er tanker om hvem som har rett til å definere opplevelsen av verden. Det er en fantastisk bok på mange plan. Sår og klok, ærlig og kjærlig. Og lyrisk så det holder.
Jeg anbefaler den på det varmeste, terningkast 6!
Den burde være pensum for alle som skal jobbe med mennesker med funksjonshemming, og er også en klok bok for alle oss andre.
Her kan du lese et intervju hvor forfatteren forteller om boken, dessverre på bokmål! http://www.aftenbladet.no/kultur/–Jeg-frykter-et-samfunn-der-alle-er-lytefrie-3175637.html#.U6CRQtoaySM
Tonetrinn 