I mitt overmot lånte jeg en lydbok til av Gunnar Staalesen. Det er ikke så lenge siden jeg leste Der hvor roser aldri dør . Da satte jeg pris på gjenhør med Varg Veum. Denne gangen er jeg ikke SÅ fornøyd.
Først og fremst fordi boken begynner med en veldig trist slutt. Et menneske som Varg er veldig glad i ligger for døden, og dermed vet man helt fra start hvor romanen skal ende. Staalesen, kunne du ikke ha diktet noe annet? I tv-serier tenker jeg gjerne at skuespilleren har fått en annen jobb og må «skrives ut» av serien. Forståelig det. Men i en roman? Der har jo forfatteren hele kontrollen. Altså, det der gjør du ikke flere ganger!
En annen ting er at plottet er litt likt den forrige boken jeg leste på enkelte punkt. Det kan jeg ikke gå inn på her, for da blir dette årets spoiler.
En tredje ting er alle klisjeene som finnes i disse bøkene. Men det visste jeg om på forhånd. Språket er typisk Staalesensk, og det har absolutt sin sjarm, i passe porsjoner. Et eksempel på en i overkant Staalesensk setning : «Det vakre smilet kom som klippet ut fra en motejournal i glanset papir til høyere løssalgspris enn jeg hadde på bankkontoen min». I og for seg sjarmerende, og noen ganger vittig. Det er bare det at to bøker på kort tid er litt mye.
Boken inneholder miljøvernere og vindmøller, kapitalkrefter og bedehuskristne. Her er det duket for konflikter. Men som vanlig ligger det mer under enn det opplagte. Venner viser deg å være fiender, og samfunnets støtter er de egentlige skurkene. Så det er absolutt positive sider ved boken også. Og jeg kommer helt sikkert tilbake.
Når jeg har fått litt tid i mellom og er klar for en ny dose Staalesen, skal jeg lese «Kvinnen i kjøleskapet», for jeg har snakket med flere som syns at det er den beste Varg Veum romanen.
Men først: En pause.
Her er omtale av boken, fra kultursidene i Dagbladet .
Tonetrinn 