Romanen «Himmelen er for alle» ble utgitt i 2012, og er oppfølgeren til «Å bake kaker i Kigali», som jeg har skrevet om tidligere.
I den første boken var det moren i familien; Angel, som var hovedpersonen.
I denne boker er det Benedict, eldste sønn og 10 år gammel, som bærer fortellingen. Familien har flyttet fra Rwanda til Swaziland pga farens jobb.
Benedict elsker naturen med dyr, insekter og fugler, og han har mange kloke tanker og betraktninger. Han har også stor omsorg for menneskene rundt seg, og får god kontakt med mange. Selv om han har to eldre søstre (og to yngre brødre), føler han på ansvaret som familiens eldste sønn.
Boken handler mye om Benedicts familie og nabofamilien. Begge disse familiene har barn som de har tatt til seg fordi foreldrene er døde. De er mange som må dele på oppmerksomheten, men jeg har en følelse av at det ligger en trygghet i bunnen, de voksne viser vei gjennom omsorg og i det å ordne opp på en klok måte hvis noe er vanskelig.
Aids har tatt mange liv i Swaziland, og kong Mswati arrangerte en helt spesiell anti-aids kampanje, som kanskje ikke var helt vellykket. Denne har fått sin plass i fortellingen.
Mama Angel baker fortsatt kaker, men kaketradisjonen er ikke så godt innarbeidet i Swaziland. De må finne en helt ny forretningside, noe Benedict bidrar sterkt til.
Det er mye interessant dagligliv i boken, og mange personer. Men det er Benedict vi blir best kjent med. Gjennom de mange små historiene i den store, blir alvorlige tema berørt på en enkel og underfundig måte.
Det var fint å se Afrika gjennom øynene til en ti år gammel gutt, og kommer det en oppfølger til denne har jeg lånekortet klart!
Tonetrinn 